LESERINNLEGG:

Miljøarenaen: Symbolpolitikernes mekka

«Miljøbevegelse og en håndfull sperregrense-parter definerer norsk miljøpolitikk. Med deres forkjærlighet for symboler foran realiteter er det et åpent spørsmål om de gjør mer skade enn nytte.»

Miljøbevegelse og en håndfull sperregrense-parter definerer norsk miljøpolitikk. Med deres forkjærlighet for symboler foran realiteter er det et åpent spørsmål om de gjør mer skade enn nytte, mener Kjell Bjordal.  Foto: Fredrik Varfjell / NTB scanpix

Leserinnlegg

Jeg er blant de som mener vår viktigste oppgave er å ta vare på natur og miljø.  I utgangspunktet burde vi derfor være glade for å ha en rekke grønne partier og en skog av miljøorganisasjoner. 

Miljøorganisasjonene betegner seg selv gjerne som samfunnets vaktbikkjer.  For noen av dem er det en fullt ut dekkende betegnelse. En vaktbikkjes oppgave er å varsle, skremme og eventuelt angripe de som ikke lar seg skremme.  Andre, slik som WWF og Bellona, besitter fagkompetanse som kunne gjort dem til noe annet og mer relevant i arbeidet for et bedre miljø.  Men også de vet at symboler gir mer oppmerksomhet enn gode analyser og langsiktige strategier.  Som da WWF ved inngangen til agurktiden, høysesongen for reker og hvitvin, gikk ut og rød-listet rekefisket langs våre sørlige kyster.  Både WWF og myndighetene visste at reke-bestanden var i god stand (rekefiskerne har hatt en god sesong, 45% over normalt).  Utspillet skapte stor medie-oppmerksomhet, og det er det det dreier seg om.

Når symboler og oppmerksomhet er viktigere enn realiteter, er det stor fare for at tiltakene vi setter inn blir til liten nytte. Eller til og med til skade. I følge Finansavisen bruker vi 65 milliarder fra vår norske felleskasse på biodiesel, elbilsatsning, elektrifisering av sokkelen, grønne sertifikater, månelanding på Mongstad og Regnskogstøtte.  Selv om det isolert sett bringer utslippene i Norge ned, er tiltakene gjennomgående feilslåtte fordi de er mer til skade enn nytte i global sammenheng.

Feel-good drivstoff. I mange 10-år var det miljøriktigste å kjøre diesel. Bensinbiler var det miljøsvinene som hadde og bensinen var tungt avgiftsbelagt. Nå når de fleste har skiftet til diesel, er diesel verst. Det varsles høyere avgifter på diesel enn for bensin og det drøftes å forby dieselbiler i byene.  Noen tok feil.

Biodrivstoff, også kalt feel-good-diesel, er et enda større og alvorligere feilgrep fra miljøsiden. Bio-dristoffet må dyrkes, enten det produseres fra soya, raps, hvete, palme eller mais. Av USA sine enorme maisproduksjon går eksempelvis dobbelt så mye til drivstoff enn det som går til mat. Som en følge har prisene på alle basismatvarene mer enn doblet seg på verdensmarkedet.  Soya er opp 180%, mais opp 140%.  Det er Ikke noe problem for oss, men det er katastrofalt for den halvdelen av verdens befolkning som skal overleve på 14 kroner om dagen eller mindre.

Når matjorda brukes til å produsere drivstoff, trengs mer matjord og mer enn en dobling av prisene har satt et ekstra stort press på regnskog-beltene jorden rundt.  Selv miljøorganisasjoner har tatt til orde for at biodrivstoff-bølgen gjør mer skade enn nytte.  Tiltaket hadde vært genialt om målet var å øke behovet for miljø- og solidaritetspolitikk gjennom å øke CO2 utslippene, øke presset på regnskogen og samtidig sørge for at de fattigste i verden forblir fattige.  Vi får tro at det ikke var planen, at det bare er en ny feil-satsning. Det er riktignok bra for CO2-balansen at de fattige i verden ikke får råd til vårt høye energiforbruk. Men det var neppe det som var meningen heller.

Den globale oppvarming vil først og fremst ramme de som bor i tropiske og sub-tropiske strøk.  Der bor også jordens fattige, de som forblir fattige takket være nevnte dobling i matvareprisene.   Folkevandringen fra sør til nord er allerede ute av kontroll. Det er god grunn til å forvente økende uro i og økt innvandringspress fra disse strøkene så lenge symboler er viktigere enn realiteter i miljøpolitikken. 

Regnskogfond. Biodrivstoff-bølgen skapte i det minste behov for nye miljøtiltak. Norge har så langt brukt 10 milliarder i politisk ustabile land preget av korrupsjon på tiltak for å dempe skaden på regnskogen.  Innen 2020 skal det bli 20 milliarder.  Selv om ingen kan si hvordan det hadde blitt uten dette forsøket på å reparere, er det de som hevder at effekten av vår støtte er 60 ganger Norges samlede CO2 utslipp.  Selv om det er en miljøbløff, får vi håpe at våre regnskogmilliardene i det minste reparerer en del av skaden biodrivstoff-flausen har påført regnskog-beltet.

Miljøbløff. NHO-president etterlyser en ærligere miljødebatt. Det er et fromt ønske om høy moral. For et sperregrenseparti er det en opptur hvis 1 av 20 nordmenn tror på hva de sier, for miljøorganisasjonene blir det fort medlemsopptur om 1 av 100 tror på deres miljøfremstillinger, og slikt blir det teater av. Eksempelvis er det ikke slik at isbjørnbestanden på toppen av næringskjeden er i ferd med å miste formeringsevnen grunnet stigende dioksin-nivåer i havet, det er ingen nasjonal katastrofe at en havørn eller 10 mister livet og det er heller ikke slik at norsk oppdrettslaks er full av antibiotika.

Dioksin-nivået i havet har stødig vært nedadgående i snart 40 år og isbjørnbestanden er 5-doblet i samme periode og vokser fortsatt. Havørnbestanden er så høy langs kysten at arten sliter med å finne revir å hekke i og den er ikke på rødlisten til artsdatabanken.  På rødlisten finner vi arter som småmåse, krykkje og stær hvilket betyr at disse trenger mer beskyttelse enn havørnen. Og det finnes knapt noe husdyr i verden som bruker så lite antibiotika som norsk oppdrettslaks. Det har gått med 20-30 ganger mer antibiotika for å produsere en kilo av det kjøttet vi spiser enn en kilo norsk oppdretts-laks. Symbolene er viktigere enn fakta og redelighet på miljøarenaen.

EL-bilen reduserer utslippene i Norge så lenge den ikke produseres her. Beregninger viser at inkludert produksjonen av selve bilen er livsløpbelastningen på miljøet fra en el-bil 3 ganger høyere enn tilsvarende bensinbil. Riktignok under de forutsetninger at tilgangen på grønn el er begrenset og at batteripakken holder i ca 8 år.  Likevel subsidieres en typisk Tesla firmabil med kr 700.000 i form av avgifts- og skattelette bare i registreringsåret. Subsidiene over bilens levetid er beregnet til ca 1 million tilsvarende 5-6 års inntektsskatt på en lærer- eller sykepleierlønn.  Snart kommer en ny Tesla-modell med 700 hestekrefter.

Noen vil mene den sosiale profilen er tvilsom når slike subsidier gis til biler, gjerne firmabiler, som kjøres av de som har mye fra før.  SV-leder Solbakken hjelper oss svaret:  Det er ofte de dyreste tiltakene som driver frem nye løsninger og da må vi tåle en skjev sosial profil, mener han

Elektrifisering av Utsirahøyden vil koste 17-20 milliarder. Det bedrer også det norske klimaregnskapet men øker de globale utslippene. Dette gjøres samtidig som den landbaserte industrien, som allerede har innlagt strøm, i stor grad bruker olje og gass i stedet for elektrisitet. Delvis fordi avgifter, herunder grønne avgifter, gjør strømmen for dyr, delvis fordi nettet på land er gammelt og har dårlig kapasitet.  Begge deler er lette å løse politisk. Audun Lysbakken fra SV hjelper oss også med å finne logikken i at vi i stedet sender strømmen til Utsirahøyden: Så lenge vi ikke har globale klimaavtaler, og heller ikke CO2-kvotemarkedet fungerer, er dette logisk, sier han.  Når SV sier at CO2-kvotemarkedet også er et mislykket miljøtiltak , er det grunn til å tro det.

Hadde vi brukt en brøkdel av disse 17-20 milliardene til å modernisere våre gamla kraftstasjoner og el-nett, ville vi oppnådd en stor og positiv effekt.  Logiske, effektive og billige tiltak egner seg imidlertid dårlig som kampsaker på miljøarenaen. 

I 1984, da global oppvarming var en ukjent trussel, ble samla plan for vassdragsutbygging i Norge vedtatt.  Den stoppet i realiteten videre utbygging de fleste av våre vassdrag som har størst potensiale for effektiv produksjon av billig grønn energi.  Det er liten grunn til å tro at dette tas opp til ny vurdering nå når global oppvarming er en reell trussel.  Symboleffekten blir vurdert til å være negativ. I stedet bygger vi vindmølleparker som gir liten effekt og dyr strøm fordi symboleffekten er positiv.  Det er muligens en trøst at de fleste bygges i Sverige for norske skattepenger.

Kjøtt eller fisk til middag? Uttaket av villfisk fra havet har vært stabilt i 30 år og har funnet et bærekraftig max-nivå på ca 90 millioner tonn.  Mange miljøorganisasjoner mener likevel vi fisker for mye, at fiskeslag vil bli utryddet og at havet vil bli en ørken. Den alternative kilden til fisk er akvakultur som i dag snart metter like mange som villfanget fisk. Norsk lakseoppdrett har i mange 10-år vært miljøbevegelsens favorittmotstander til tross for at den scorer mange ganger bedre på alle miljøfaktorer enn kjøttproduksjon i landbruket.  Etter 40 år med oppdrettsmotstand har noen Miljøorganisasjoner av denne grunn relativt nylig begynt å anbefale å spise mer fisk og mindre kjøtt.   Noen vil mene det er ulogisk å fiske mindre villfisk og bygge ned havbruk samtidig som man anbefaler å spise mer fisk.  Da glemmer de at det aldri har vært vaktbikkjenes oppgave å skaffe mat på bordet.

Statsbudsjett-tid. Regjeringen er stolt over av at de har økt bevilgningene til eldreomsorg med en halv milliard. Sperregrensepartiene står i kø for å kreve at man tar miljøutfordringene mer på alvor. Det er høyst uklart om de mener at 65 milliarder fra felleskassen vår er for lite penger, eller om det er fraværet av positive resultater fra egen-initierte symbol-tiltak de er misfornøyde med. Audun Lysbakken(SV) tilbyr seg å hjelpe regjeringen, Venstre gleder seg over at de får en travel høst med å sette press på regjeringen mens Rasmus Hansson i Miljøpartiet de grønne vil sparke miljøministeren.

Vi burde være glade for at mange organisasjoner og politiske partier satser på miljøsaker.  Det er et skår i gleden at det kun er vi mennesker som evner å reagere på symboler.

Natur og miljø reagerer dessverre kun på realiteter.