Det kan for tiden registreres stor aktivitet i pressen og på sosiale medier rundt deponiplanene på Raudsand. Tiltakshaver og hans forbundsfeller har skjerpet retorikken og det brukes til dels svært kraftig skyts mot motstanderne. Vi føler oss derfor nå utfordret til å snu søkelyset.

Sosiale medier – saklighetsnivå

Gründeren Harald Storvik og hans allierte har lagt seg på et lite saklig debattnivå – på nettet og på facebook. Nærmest som en kampanje stemples giftdeponimotstanderne som «folk som farer med løgn og usannheter, misforstår sakens fakta osv.» De underkjenner systematisk den kunnskap og kompetanse som vi og våre fagkonsulenter står for. Dette bærer preg av en samkjørt kampanje. At de også fradømmer de 50-60 instanser som har avgitt uttalelser mot deponiplanene, både kompetanse og sunn fornuft, styrker heller ikke deres troverdighet. Når alt kommer til alt, er det kanskje mangelen på saklige argumenter som ligger bak.

Dette konstante negative fokus på oss som motpart og tiltakshavers store interesse for våre bakenforliggende forhold, gjør oss fristet til å ta en nærmere studie av kreftene bak Bergmesteren.

Tiltakshaverens historikk og troverdighet

Initiativtaker Harald Storvik har selv ved flere anledninger antydet at han er en kortsiktig part i dette prosjektet. Det er da grunn til å tro at han også har kortsiktige økonomiske interesser her – hvilket er lite forenlig med det langsiktige perspektivet som gjelder for et prosjekt som kan påføre vårt miljø, vår natur og våre fjorder ubotelig skade i et tusenårs perspektiv.

Det taler heller på ingen måte til Storviks fordel at han i 2007 flyttet sine virksomheter fra Norge til et mer skattebegunstiget land. Dette med bakgrunn i at «han er lei av beskatning og norske politikeres stadige påfunn». Etter hans mening finnes det ikke forutsigbarhet i den norske skattepolitikken. Han har valgt å innrette seg deretter. – Jeg regner meg som skatteflyktning, og har tatt med meg både formue og inntekt ut av landet, sier Storvik (kilder: Adresseavisen og Tidens Krav, oktober 2007).

Gründerens holdingselskap er iflg. offentlig tilgjengelige databaser, fortsatt registrert i skatteparadiset Luxemburg – uten mulighet for innsyn eller kontroll for norsk offentlighet og uten beskatning til Norge.

Samarbeidspartnerne

Så sent som i juli 2017 fikk Bergmesteren nok et varsel fra Miljødirektoratet om avslutning av deponi 1, 5 år på overtid. Selskapet får nå ny frist for avslutning (oktober 2018) og de varsles samtidig om tvangsmulkt i millionklassen. Det er verd å merke seg at Storvik i sin tid sikret seg Raudsand-eiendommen for en billig penge mot klare forpliktelser om opprydding.

Det er ikke umiddelbart tillitvekkende at Veidekke setter nettopp Vidar Aarvold på prosjektet på Raudsand. Vi har ikke glemt at det var den samme Aarvold som var administrerende direktør i Kolo Veidekke på den tiden det foregikk lovbrudd og overtredelser i selskapet. Saken om ulovlig prissamarbeid og markedsdeling i 2005-08, var en av de største sakene i sitt slag i norsk næringsliv. Myndighetene ila Veidekke en bot på kr 220 mill. Til tross for lovbruddene, ble selskapet fritatt fra å betale ut fra at de valgte å legge kortene på bordet og samarbeide med myndighetene i etterforskningen. Det samarbeidende selskapet ble ilagt en bot på kr 140 mill. (kilde: NRK). Aarvold forlot stillingen som sjef i 2009 og fant senere vegen til Raudsand, som rådgiver.

Det fremmes fra tilhengerne av giftdeponiet at her er det store konsern med stor omsetning som står bak. De gjøres til garantister for sikker drift og forsvarlig håndtering av det giftige avfallet. Selskapenes historikk ovenfor viser at stor omsetning hverken gir garantier for sikker eller lovlig drift. Det kan i det minste tjene til ettertanke. På Raudsand er historien lang når det gjelder ulovlig drift og miljøkriminalitet med forurensning til sjø, jord og luft. Det bør ikke tillates flere eksperimenter her.

«Bomben» – ny gjenvinnings-løsning

Bergmesteren og partner Stena forsøker nå å selge inn en ny og revolusjonerende metode for gjenvinning, den såkalte Halosep-løsningen. Det er verd å merke seg at dette prosjektet er på forsøksstadiet og i meget liten skala ved et forbrenningsanlegg i Danmark. Tiltakshaver går i ulike sammenhenger langt i å hevde at dette er en ferdig utviklet løsning som er klar til å settes i industriell og kommersiell drift. Faktum er at det er usikkert om man greier å sette løsningen inn i storskala drift, og ikke minst, det er i så fall langt opp og frem. Beskrivende nok kaller Stena selv dette eksperimentet for en «bombe». Uansett vil ikke Raudsand være et egnet sted for et slikt anlegg i fremtiden p.g.a. avstanden til der avfallet som inngår i prosessen, oppstår. Stena har ellers i sin drift andre steder i landet flere kritikkverdige og ulovlige forhold på sin CV. Så sent som i 2017 mottok selskapet stengingsvarsel fra fylkesmannen for ett av sine anlegg p.g.a. ulovlige utslipp.

Erfaring og kompetanse

De folkevalgtes ansvar

Vi frykter at politikerne i den tidlige fasen lot seg fange av krefter som var ekstremt dyktige til å selge inn sitt glansede prospekt. Det var ikledd drakten av bærekraft og miljøoffensive visjoner, og der lovnaden om arbeidsplasser samt et storstilt kompetansesenter var det mest fremtredende.

Det er et tankekors at politikerne i Nesset (og i Nye Molde), som bare forvalter en liten del av strandlinjen i Tingvollfjorden, virker villige til å utsette nabokommunene sine på Nordmøre for så stor risiko. Dette tross deres sterke, uttalte motstand. Ser man faktisk ingen betenkeligheter ved dette?

Det er allerede reist spørsmål ved fjellkvaliteten på Raudsand, fare for utslipp, omdømmemessige konsekvenser for næringer innen matproduksjon og reiseliv m.m. Sjømatnæringen har uttalt seg meget kritisk også etter at konsekvensutredningen ble fremlagt. I tillegg gjenstår enda et sentralt spørsmål: Hvorfor skal man frakte giftig avfall rundt hele kysten – over flere utsatte havstykker – for å behandle eller deponere det på Raudsand? Det er her nok å minne om at vi bare den siste måneden har vært vitne til flere forlis på Møre-kysten.

Vår konklusjon er såre enkel: Vi har ikke lov til å ta så stor risiko - ikke på vegne av vår tid, langt mindre på vegne kommende generasjoner!

For styret i organisasjonen «Jeg velger meg et giftfritt Nesset»

Kristin Sørheim, styreleder

--------

Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!

Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal

Følg Nordvest Debatt på Twitter

Følg Nordvest Debatt på Facebook