Terje Tovan skisserer i et innlegg en plan for veg på Veøya. Det gleder meg at han nå har forstått at det ikke bare er i landskapsvernområdet, på den nordre del av øya, at det finnes kulturminner som er automatisk fredet, men også et betydelig antall automatisk fredede kulturminner på den søndre del av øya, der en del av den såkalte Romsdalsaksen tenkes anlagt. Han påpeker også helt korrekt at det ved vegutbygging ofte fjernes kulturminner slik at vegen kan bygges. I slike tilfeller gis det dispensasjon i henhold til Kulturminnelovens bestemmelser, og kulturminnene fjernes gjennom en arkeologisk utgravning som betales av tiltakshaver.
Man skulle tro at vi arkeologer alltid er entusiastiske når vi får grave mest mulig. Utgravninger skaper jo mer kunnskap om landets forhistorie. Men arkeologer ønsker slett ikke å grave opp alt vi finner. Kulturminneloven setter dessuten strenge vilkår for utgravning. Noen kulturminner og kulturmiljøer har nemlig så stor opplevelsesverdi at de må vernes for inngrep. Veøya, Romsdals «hellige øy», er et slikt kulturmiljø. Det er dette tilhengerne av Romsdalsaksen ikke forstår, eller bryr seg om.
Hvis arkeologer foretar en forskningsgravning, slik jeg har gjort på Veøya, blir jo ikke landskapet endret etterpå, men vi får mer kunnskap om stedets historie. Ved en utgravning utløst av eksempelvis en vegutbygging, får vi også mer kunnskap, men landskapet endres fullstendig. Kulturminnene kan ikke lenger oppleves i sin opprinnelige sammenheng. Det er ingen tvil om at en veg via Veøya vil endre opplevelsen av øya for alltid.
Skal Romsdalsaksen utredes på nytt må vegen legges i tunnel fra Sekken til fastlandet. Slik kan Veøyas tusenårige historie oppleves, og ivaretas, også for fremtidens romsdalinger.
Brit Solli, professor ved Kulturhistorisk museum, Universitetet i Oslo
--------
Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!
Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal