Helt fra tidlig barndom er jeg blitt gjort oppmerksom på hvilken fenomenal plass på jord jeg tilfeldigvis er født på. Molde –verdens vakreste by – av naturen velsignet med en beliggenhet vernet av fjell og fjord med en verdensberømt fjellrekke i synsranden mot syd og skogkledde åser i ryggen mot nord. Senere i livet fikk oppgaven med å skrive en bok om byen min i forbindelse med byjubileet i 1992. En del av forutsetningene for boken var at den skulle speile bybegeistring. Jeg valgte tittelen « Molde - by i ly» ut fra min forestilling om en naturomkranset by, gitt av tidligere store skribenter som for eksempel Bjørnson(!) og Palle Godtfred Olaus Dørum som skrev Moldesangen.
Fortsatt lar vi oss skamrose av byens fortreffeligheter, naturgitte og andre. Det påstås fremdeles, med stor tyngde og alvorlig overbevisning av store deler av byens befolkning, at vi bor i Verdens beste by i verdens beste land. Vi vant allerede ved fødselen den høyeste gevinsten i livets lotteri; vakre omgivelser, sosiale ordninger som sikrer oss mat, seng og pleie i alderdommen, trygghet for kriger og sosial elendighet.
Så mine medpasienter: Legg all daglig klagesang og syting over uvesentlige fortredeligheter på en dertil egnet hylle. Tenk heller over hvor godt vi har fått det i vår siste tid på denne ellers så hjemsøkte jord. Vi har fått tv-tilgang på titall av kanaler som viser oss forferdeligheter verden over. Det burde tydelig nok kunne vise oss vår heldige posisjon i en urolig tid for mange strøk på kloden.
Likevel vil jeg tillate meg en bemerkning om våre forhold som eldre moldensere. For det første er det vanskelig å se verden omkring seg uten å kunne se stort av de herligheter vi er blitt innpodet med gjennom et langt liv. Det er kommet noe i vegen for vårt utsyn. Helt konkret - en brunmalt vegg reist tett opp mot vår institusjon under dekke av å være et tilskudd til Moldes kulturliv og utvikling som kulturby. Molde kommunale kulturskole er en viktig og tidsriktig institusjon i en by med to store festivaler og et rikt kulturliv gjennom resten av året. Det er behov for skolering av de mange talenter vi har, med interesser vekt av all tilgang på kunstneriske uttrykk gjennom året ellers. Altså: med bare gode og nødvendige hensikter.
Gjennom over 50 år som amatørmusiker i Molde har leg fått en ganske stor kontaktflate både mot medmusikanter og publikum. Gjennom et mangeårig virke som journalist er ikke denne blitt mindre.
En av mine musikervenner og også privat en av mine beste venner ble tidlig så helsemessig svekket at han ikke lengre kunne bo hjemme. Han fikk sjukeheimsplass og rom på Kirkebakken i sin hjemby. Jeg fant det naturlig å avlegge ham et besøk i hans nye hjem. Sammen med min kone dro vi til det nylig etablerte Kirkebakken omsorgssenter. Vi visste han hadde fått enerom i andre etasje med balkong og vinduer mot syd. Det lovet bra for en som hadde hatt egen båt og brukte fjorden og holmene som rekreasjonsområder hele sitt liv. Vi kom inn i et stort og hyggelig møblert rom med verandadør på vidt gap. Hyggelig og flott var vår første reaksjon. Ingen sak å bli eldre med slike boforhold, tenkte jeg, og gikk ut på balkongen for å sjekke utsikten. Og fikk et sjokk. Midt i veien for alle våre naturherligheter og oppskrytte panorama sto en høymassiv brun vegg flere etasjer høy. Jeg kunne formelig føle innestengtheten fysisk. Hvordan i all verden kunne et slikt byggverk bli plassert som et gjerde mot omgivelsene for flere generasjoner av eldre moldensere? Maken til kontrast må man vel lete lenge etter.
Jeg har siden tenkt lenge over hvorfor moldensere med sin spesielle hjemstedsoppfattelse i alderdommen får forhold som setter bom for alle tidligere opplevelser av hjemstedet. Lite gjennomtenkt, er min og andre beboeres reaksjon.
Selv fikk jeg plass i tredje etasje, med utsikt over veggkolossen, og fikk dermed beholde min gamle nærhet til både fjord, holmer og fjellrekke. Jeg kan fortsatt følge pv-ens ville flukt ned fjellsiden på Lauparen i sør ettersom sommeren nærmer seg og dens konturer trer stadig tydeligere fram. Jeg har vært blant de heldige som har fått beholde min ungdoms romantiske oppfatning hjembyen. Andre ergrer seg daglig over omsorgssenterets innestengthet. Det er et stadig tilbakevendende diskusjonstema innenfor disse alderdommens beskyttede vegger. Men – noe skal man jo ha å engasjere seg i, og byfortetning er jo et bra tema også for oss i Kirkebakken. Eller?
Med optimistisk hilsen fra en moldenser i en seng på Kirkebakken.
Torbjørn Drejer Farstad, Pensjonert journalist
--------
Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!
Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal
Følg Nordvest Debatt på Twitter
Følg Nordvest Debatt på Facebook
