Helsetjenesteaksjonen, Folkebevegelsen for Lokalsykehus og Kommunenes Interesseorganisasjon for Lokalsykehus etterlyser en bred offentlig debatt om forholdet mellom politikerne og helseprofesjonene.
Offentlige helse- og omsorgstjenester kan ikke styres som om det var privatkapitalistiske foretak, men må bygge på humanistiske verdier som tillit, likeverd og gjensidig respekt. Dette verdigrunnlaget samsvarer med helseprofesjonenes tradisjonelle etikk, og er en forutsetning for faglig kvalitet. Sentrale folkevalgte ser imidlertid ut til å ha glemt hvilke forutsetninger vårt velferdssystem bygger på: nemlig ansvarlige profesjonsutøvere og lokalpolitikere som er i stand til å ta ansvar for tjenestene – så sant rammene gjør det mulig.
Bent Høie har valgt å følge anbefalingene fra flertallet ekspertutvalget om styring og organisering av spesialisthelsetjenesten. Problemet er at mandatet til utvalget var politisk styrt og de reelle problemene ble oversett.
Kvinnsland-utvalget jobbet i ett år på oppdrag fra statsråd Høie for å utrede tre definerte alternativer for styring og organisering av spesialisthelsetjenestene. Utvalget fikk frihet til å utrede flere alternativer. Forutsetningen var at det holdt seg innenfor helseforetakslovgivningen. Her er vi ved det første største problemet: mandatet til ekspertutvalget var begrenset og bundet.
Det er en tragedie at et stort og viktig utredningsarbeid reduseres til en diskusjon av små justeringer av en mislykket modell. Dette er et demokratisk problem, og er dessverre typisk for hvordan ekspertutredninger og offentlige institusjoner styres av politiske interesser.
Det andre problemet med utredningen var at den lukket øynene fullstendig for helsetjenestenes hovedproblem, som er kapasitetsproblemet i helsevesenet. Det siste ti-året har mer enn én av fem sykehussenger forsvunnet, og gjennomsnittlig liggetid er mer enn halvert. Skjer dette fordi behovet for sykehustjenester er blitt tilsvarende redusert i den samme tidsperioden?
Samhandlingsreformen ble sjøsatt for å skape sømløse tjenester og tilby rett hjelp på rett nivå, men innholdet i reformen er en enorm ansvarsoverføring fra sykehus til kommuner – uten at etterspørselen fra verken sykehus- eller kommunale tjenester har blitt mettet – tvert om. Utvalget hevder at samhandling med kommunesektoren ikke i særlig grad er knyttet til sykehusenes styringsform. Det er feil.
Det vi vet er at sykehusenes markedsøkonomiske organisering skrur opp tempoet på pasientgjennomstrømningen. Dette gjør pasientene (særlig de over 80 år) til utgiftsposter i et spill mellom kommuner og sykehus, der kommunene står uten sanksjonsmulighet og innflytelse. Utvalget foreslår at finansielle virkemidler som underbygger samhandling bør vurderes. Det stiller vi i Helsetjenesteaksjonen (HTA), Folkeaksjonen for Lokalsykehusene (FLS) og Kommunenes interesseorganisasjon for Lokalsykehus (KIL) oss bak, men det som trengs er noe mye mer enn vurdering av virkemidler.
Uansett hvilke av alternativene regjeringen hadde valgt, ville gapet mellom de politisk definerte oppgavene til sykehusene og de tilgjengelige ressursene være like stort. Dette gapet påkaller politiske prioriteringer som regjering og Storting reduserer til administrative spørsmål.
Før Helseforetaksreformen ble innført for vel femten år siden, var det medisinske ansvaret adskilt fra det økonomiske ansvaret. Etter reformen ble det indre motstridende ansvaret samlet og desentralisert. Misforholdet mellom de høye politiske ambisjonene og manglende vilje til å finansiere dem, skaper dilemmaer som oppleves som større og større jo nærmere vi kommer den praktiske realiseringen av velferdstjenestene.
Som befolkning har vi krav på kunnskap om hvorvidt spesialisthelsetjenesten virkelig skal settes i stand til å ivareta de politisk definerte velferdsmålene. Med andre ord: vi trenger å få utredet konsekvensene av kapasitetsgapet i helsevesenet – noe et upolitisk ekspertutvalg faktisk godt kunne og burde gjøre.
Et relevant tema som utvalget faktisk tok opp, var behovet for å sikre at helsetjenestene på ny får en demokratisk forankring. Det kunne skje ved hjelp av lokal ledelse, og gjennom bruker-ansatte- og politikerrepresentasjon. Dessverre gikk flertallets innstilling inn for en struktur som gir oss minimal lokal politisk innflytelse. Konsekvensen av at regjerningen støtter flertallets innstilling, er at avstanden mellom de som fatter avgjørelser og de som har det daglige faglige ansvaret for å gi oss nødvendige helsetjenestene fortsetter å øke.
Nedleggelse av lokalsykehusene er bare én illustrasjon på et helsevesen som i liten grad er tilgjengelig for påvirkning av folkevilje. Dette skaper demokratisk underskudd og fører til at beslutningene ikke samsvarer med de reelle behovene. I helseforetaksloven er det ingen krav om lokal forankring i styret. Siden utvalgets mandat var begrenset til å utrede alternativer innfor et snevret lovverk, ble det heller ingen muligheter for å utrede reelle forslag som kunne gitt økt lokal innflytelse og demokratisk legitimitet. Det er i seg selv et (av flere) symptom på at vårt demokrati er på retur.
Man kan spørre seg om hva Høie vil med det norske helsevesenet. Hvis ikke fagfolk kan gis mulighet for å tenke fritt og kompensere for et demokratiske vakuum, hvem skal gjøre det da?
På vegne av Helsetjenesteaksjonen, Folkebevegelsen for Lokalsykehus og Kommunenes Interesseorganisasjon for Lokalsykehus.
Heidi Haukelien, nestleder i Helsetjenesteaksjonen
--------
Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!
Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal