I kjølvannet av helseminister Jonas Gahr Støre sin beslutning i 2012, om å legge ned begge sykehusene i Molde og Kristiansund, og erstatte disse med et fellessykehus for Nordmøre og Romsdal, skrev jeg den gang bl.a. følgende:
«Hvis man deler opp komplekse beslutninger er det avgjørende å foreta delbeslutningene i riktig rekkefølge. For å sikre et helhetssyn viser beslutningsteori at sekvensielle beslutninger best løses bakfra. Det har helseforetaket valgt å ikke gjøre, og nå begynner problemene etter hvert å bli tydelige. Man har f.eks. vedtatt ett fellessykehus, uten å ha klart for seg hva som da skal være igjen av helsetilbud i byene. Visjonen om et stort fellessykehus mellom byene kan fort visne, når en innser at ressursene da må deles på tre, istedenfor på de to sykehusene man har i dag. Vi kan faktisk ende opp med et fellessykehus som er mindre enn sykehusene vi har i dag – økonomiske stordriftsfordeler, robust faglig rekruttering og et sterkt helsetilbud vil da fordunste på samme måte som tidligere valgløfter om nytt sykehus i Molde. Og det er fortsatt flere andre uløste spørsmål som gjenstår.»
Slike trinnvise beslutningsprosesser umuliggjør et helhetlig syn. I 2012 vedtok man eksempelvis fellessykehus, uten å vite noe om lokalisering, størrelse og innhold, slik jeg den gang påpekte. Og i 2014 vedtok man lokalisering, men fortsatt uten å vite størrelse eller innhold for fellessykehuset. Og nå inviteres Stortinget til å vedta en rammebevilgning, før endelig funksjonsinnhold er bestemt. Slik som da Drammen fikk rammebevilgning fra Stortinget, før funksjonsinnholdet i det nye sykehuset der var avklart.
Så vidt jeg har registrert har jeg vært nesten alene om å kritisere en slik framgangsmåte. Inntil nå. Da Stortinget vedtok rammebevilgningen til nytt sykehus i Drammen, kan jeg ikke erindre at det var noen heftige protester mot at politikerne ikke hadde full innsikt i konsekvensene av sin beslutning. Men nå, når Stortinget snart skal vurdere rammebevilgning til det nye fellessykehuset på Hjelset, så er protestene kraftige og nærmest unisone, også fra en samstemt Mørebenk: «Nå får direktør Espen Remme fortelle en samla Mørebenk om han fortsatt planlegger sjukehuset uten barneavdeling og med for få sengeplasser» sier Steinar Reiten, som har klarert dette kravet om sykehusinnhold helt til topps i sitt eget parti, Kristelig Folkeparti.
Hvorfor var det greit å bestemme fellessykehus, uten å vite lokalisering, størrelse og innhold? Og hvorfor var det greit å bestemme lokalisering, uten å vite størrelse og innhold? Og hvorfor var det greit å gi rammebevilgninger til nye sykehus, uten å vite innholdet? Å plutselig mene at denne innarbeidede praksis og politisk sedvane ikke lenger er gyldig for det nye fellessykehuset på Hjelset, fremstår som et glorete eksempel på inkonsekvente politikere.
Men kanskje er ikke politikerne inkonsekvente – kanskje er det noe spesielt med fellessykehuset på Hjelset? Når man aksepterer trinnvise beslutninger, uten å nøyaktig vite konsekvensene av beslutningene, så skyldes det tillit til at påfølgende beslutninger er i tråd med de politiske forutsetningene som ligger til grunn. Da kan Stortinget gi rammebevilgning til nytt sykehus i Drammen, før funksjonsinnholdet er klarlagt, fordi man er trygg på at innholdet vil være i tråd med de politiske signaler som er gitt.
At politikerne ikke aksepterer samme prosedyre nå, viser at denne tilliten ikke er tilstede for fellessykehuset på Hjelset. Denne mistilliten har Helse Møre og Romsdals administrasjon i Ålesund, nå med direktør Espen Remme, over tid gjort seg vel fortjent til. Stortingspolitikerne har eksempelvis neppe glemt at direktør Remme egenrådig trosset entydige retningslinjer gitt av et nærmest samstemt Storting, da han valgte organisasjonsstruktur for HMR, helt på tvers av retningslinjene. Direktør Remme er nemlig fullt klar over at han ikke trenger disse politikernes tillit, han trenger kun tillit hos helseministeren.
Det er tydelig at Remme følger opp samme linje som tidligere direktør Astrid Eidsvik, som bl.a. gikk inn for å flytte barneavdelingen fra sykehuset i Kristiansund til sykehuset i Ålesund. Eidsviks kongstanke var å gjøre sykehuset i Ålesund størst mulig, og begynte eksempelvis tidlig å helgestenge avdelinger på de andre sykehusene, for å flytte denne aktiviteten til sitt eget sykehus. Begrunnelsen var økonomiske innsparinger, men uten å utrede slike konsekvenser.
Politikerne har altså meget god grunn for sin manglende tillit til at HMR og direktør Remme vil følge de politiske føringene om at fellessykehuset skal være sterkere enn dagens to sykehus til sammen, og frykter at Remme vil fullføre planene uten barneavdeling og for liten sengekapasitet. Og siden det åpenbart ikke er tillit til at de politiske forutsetningene blir fulgt opp av helseforetaket, så vegrer selvsagt politikerne seg for å gi en rammebevilgning før funksjonsinnholdet er klarlagt.
Styreleder Kinserdal ønsket at fellessykehuset ikke skulle bli en valgkampsak. Enda en gang har direktør Remme trosset slike tydelige signaler. Mistroen til helseforetaket er nemlig ikke mindre hos befolkningen, som i årevis har ventet på nytt sykehus. Nå frykter de et lite fellessykehus, som vil kreve at det opprettholdes aktivitet og sengekapasiteter også ved dagens sykehus. Er det klokt av helseminister Høie å vente helt til valgresultatet, for å se hvor stor denne mistilliten til Remme er?
I Ålesund finnes det hos enkelte en skepsis til et nytt og stort fellessykehus på Hjelset. Denne skepsis i Ålesund vet Remme alt om, han holder tross alt hus der. De politikerne som tar til orde for å holde tilbake finansieringen av det nye fellessykehuset har derfor stor støtte, ikke minst på Sunnmøre.
Å skape problemer vedrørende finansieringen av fellessykehuset på Hjelset er kanskje en enda større suksess for direktør Remmes strategi - å fullføre Eidsviks kongstanke om et størst mulig sykehus i Ålesund. Politikerne som sender ut slike signaler kan derfor påregne stor støtte fra Sunnmøre, samt fra de på Nordmøre som er imot at fellessykehuset ble lagt til Hjelset, velgere som ikke ønsker et sterkt fellessykehus på Hjelset. I tillegg får disse politikerne selvsagt også støtte fra velgerne med motsatt ønske, men som tror at å ikke vedta en rammebevilgning uten at funksjonsinnhold og størrelse er fastlagt, vil sikre et større fellessykehus.
Er disse politikerne dårer, som ikke ser at en forsinket finansiering med stor sannsynlighet virker motsatt av det de hevder de kjemper for? Eller er det velgerne som er dårer, som ikke ser at det hele først og fremst er et forsøk på å slå politisk mynt? Eller er helseminister Høie den største dåren, som lar dette spillet få utfolde seg? Han vet jo så inderlig vel at den eneste grunnen til dette sirkuset er den velbegrunnede mistilliten til hvordan direktør Remme vil følge opp de politiske signaler som er gitt.
Rasmus Rasmussen
--------
Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!
Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal