Dagfinn Ripnes har i nettutgaven av Tidens Krav 29.03.2017 et tilsvar til mitt innlegg i TK 22.03.2017, og viser til vedtak gjort i Helse Nordmøre og Romsdal om å overføre føde og akutt fra Kristiansund til Molde, første gang i 2005, og så i 2010. Ripnes viser dessuten til at tidligere styreleder i HMN, Kolbjørn Almlid, har stadfestet at det også var et flertall i styret i HMN for det samme.
Ripnes spør så retorisk om jeg vil benekte disse fakta. Det vil jeg selvsagt ikke. Like retorisk kan man spørre tilbake: Vil du benekte at ingen av disse vedtakene noen gang er blitt gjennomført?
Ripnes påpeker her det samme som jeg flere ganger har hevdet: Fortsatt to sykehus for Nordmøre og Romsdal ville medført en stadig kamp om funksjoner. Og som historien har vist – knapt en eneste gang har man akseptert reduksjoner i Kristiansund, og derfor har disse vedtakene alltid blitt satt til side.
Istedenfor å kjempe en repeterende kamp om funksjonsdeling mellom sykehusene, valgte man i Kristiansund å satse hele lokalsykehuset, for å få et fellessykehus som erstatning. Man hevdet at en flytting av akutt og føde medførte at hele sykehuset ble lagt ned, og at det eneste alternativet da var et fellessykehus. Men i verste fall var planene for sykehuset i Kristiansund å gjøre det om til et elektivt sykehus, med medisinske akuttfunksjoner og planlagt behandling med dagkirurgi. Det er noe helt annet enn et DMS, slik Ripnes nå har moderert seg til.
Dette er ren krisemaksimeringsstrategi, man brøler ut at det verst tenkelige scenariet er det eneste mulige utfallet. Istedenfor å flytte akutt og føde fra Kristiansund til Molde, satset man på å flytte hele sykehuset i Molde til Kristiansund. Dette var en gambling uten sidestykke, men tidligere ordfører Øyen i Kristiansund var trygg på at hans «stille diplomati» og kontakter i Ap-regjeringen ville sikre ham fellessykehuset.
Om denne grådigheten ikke hadde tatt overhånd, så ville både Molde og Kristiansund beholdt sine sykehus. Og hvis Kristiansund hadde gjort som i Nordfjordeid, så kunne sykehuset hatt større aktivitet og like mange ansatte, slik Nordfjord sykehus hadde etter at føde og akutt var lagt ned.
En slik virkelighet er altså ikke mulig å se for seg i Kristiansund. De skaper isteden sine egne myter basert på vrengebilder av virkeligheten, slik som eksemplet over demonstrerer, og baserer sin politikk på dette.
Når denne følelsesstyrte politikken feiler, så er det kutyme i Kristiansund å bebreide andre enn sine egne politikere. Denne gangen er det fylkespolitikerne som klandres – sykehussaken har sprengkraft til å splitte fylket. Ingen har forklart hvordan fylkespolitikerne har skyld i denne sykehussaken, men nå ønsker man i Kristiansund å bli trøndere.
Min virkelighetsoppfatning av sykehusprosessen ser ut til å være på linje med oppfatningen i tingretten, mens Ripnes på sin side hevder det var en Kafkaprosess. At lokaliseringsbeslutningen er i tråd med samtlige eksterne, uavhengige faglige analyser, synes heller ikke å gjøre inntrykk på Ripnes.
Men Ripnes har i det minste sluttet å hevde at det var størrelsen på Molde nye sykehus på Eikrem som var grunnlaget for frykten om at sykehuset i Kristiansund skulle legges ned. Da er det kanskje håp om at den myten kan avlives. Om vi også kan enes om at beslutningene for lengst er fattet, og isteden bruke energi på å sikre solid finansiering til et best mulig fellessykehus for Nordmøre og Romsdal, er kanskje å håpe på for mye.
Rasmus Rasmussen, Molde
--------
Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!
Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal