I et innlegg i Tidens Krav 04.03.2017 hevder Steinar Berge at sykehussaken har sprengkraft til å splitte fylket, og bebreider altså fylkespolitikerne. Jeg svarte i et leserinnlegg 16.03.2016 at dette er bevisst feilaktig å rette baker for smed.
Tidligere ordfører i Kristiansund, Dagfinn Ripnes, har 22.03.2017 et svar til mitt leserbrev. Han mener at statlige beslutninger, eksempelvis i Stortinget, tatt utenfor fylkets kontroll, er påvirket av ordførere, fylkeskommuner, lobbyister, næringslivsledere og pressgruppers innsats, for å få en statlig beslutning i ønsket retning. Han argumenterer muligens basert på egen og andre ordførere i Kristiansund sine erfaringer.
Ripnes mener åpenbart at man på Nordmøre derfor har moralsk rett til å klandre fylkespolitikerne, også for beslutninger tatt utenfor fylkets kontroll, når disse beslutningene ikke er i favør Nordmøres egeninteresser. Eksempelvis når helseforetakene lokaliserer fellessykehuset til Hjelset istedenfor Storbakken. Slik mener Ripnes at dette kan bebreides fylkespolitikerne, og derfor har sykehussaken sprengkraft til å splitte fylket. Jeg mener derimot fortsatt dette er bevisst å feilaktig rette baker for smed.
Ripnes går så over til å forklare at Molde kjempet for fellessykehus, kamuflert som et behov for nytt sykehus i Molde, i nært samarbeid med moldefansen i HMN. Ved å dimensjonere sykehuset på Eikrem som en mastodont, som også kunne overta for sykehuset i Kristiansund, var målet ifølge Ripnes egentlig et fellessykehus, på tross av at man utad hevdet å kjempe for lokalsykehusene.
Ripnes er fullstendig klar over at planer for nytt sykehus i Molde strekker seg tilbake helt til 80-tallet, den gang fylkeskommunen drev sykehusene. Likevel hevder han at behovet for nytt sykehus bare er en kamuflasje, samtidig som han vet at det gamle sykehuset på Lundavang passerer en alder på 60 år før det nye sykehuset på Hjelset står ferdig, et sykehus som er antatt å vare i bare 30 år.
I 2002 overtok helseforetakene via staten sykehusene. Den første styrelederen i Helse Nordmøre og Romsdal var Arnt Wærnes fra Kristiansund. Han ønsket ikke uten videre å bygge på det planleggingsarbeidet som var gjort av fylkeskommunen og et enstemmig vedtaket som var gjort av fylkestinget om sykehusplanene i Molde. Han ønsket først å få en vurdering av om det kunne være en bedre løsning å satse på et felles sykehus for Nordmøre og Romsdal. Om Ripnes har rett, så har noen moldevennlige påvirket kristiansunderen Wærnes til å foreslå et alternativ med fellessykehus for Nordmøre og Romsdal allerede i 2002.
Planene for et felles sykehus ble enstemmig avvist både i Helse Nordmøre og Romsdal og i Helse Midt-Norge, ved årsskiftet 2003/2004. Styrene var åpenbart ikke moldevennlige nok. Planene for det nye sykehuset på Eikrem ble derfor dimensjonert kun for pasientene i Romsdal. I oktober 2010 omfattet planene for Molde nye sykehus på Eikrem et bruttoareal på 43.917 m2, basert på standarder for tilsvarende norske sykehusprosjekter.
Størrelsen var dimensjonert ut fra at sykehuset skulle kun omfatte de funksjonene som måtte ha plass som følge av at Lundavang og Opdøl skulle kondemneres som sjukehus. Til sammenligning var arealene ved Lundavang og Opøl vel 36.029 m2, med 4-mannsrom, og felles dusj og toalett for alle rom i samme korridor. Ripnes er selvsagt klar over at enkeltrom med egen dusj og toalett krever større areal enn fellesrom uten slike fasiliteter, men hevder bevisst og mot bedre vitende at arealutvidelsen skulle romme pasientene i Kristiansund også, et sykehus med et areal på nesten 20.000 m2.
Pasientgrunnlaget var beregnet til 44.700 for Kristiansund og 70.500 for Molde nye sykehus på Eikrem. Ripnes hevder imidlertid at Eikrem var dimensjonert stort nok til å ta unna hele pasientmengden, dvs. 115.200 pasienter, og konkluderer med at «Kristiansund sykehus skulle avvikles til fordel for gigantomanien i Molde». Ripnes fortsetter: «Det var da vi skjønte at når vi likevel skulle nedlegges, kunne vi like godt prøve vår sak i en åpen utredning om fellessykehuset. Vi hadde ikke lenger noe å tape.»
Det er dessverre stadig et åpenbart misforhold mellom offentlige data og den virkelighetsforståelse som legges til grunn av ledende politikere i Kristiansund. For utenforstående er det vanskelig å se for seg at et nytt sykehus, med enkeltrom, på totalt 36.029 m2 dimensjonert for 70.500 pasienter, skulle kunne erstatte alle gamle sykehus i Kristiansund og Molde på totalt 56.000 m2, og dekke total 115.200 pasienter.
Ripnes hevder at det ikke var noe å tape ved å satse på et fellessykehus. Dette er en strategi basert på krisemaksimering. Ripnes forsøker å rettferdiggjøre at man legger alle eggene i en kurv, dvs. satser sitt eget lokalsykehus, i håp om å få fellessykehuset. Når denne uansvarlige gamblingen mislykkes, så legger han skylden på de moldevennlige, hvor enn de måtte befinne seg.
Ripnes sier jeg tar feil når jeg hevder at man i Kristiansund, etter å ha tapt kampen om lokalisering, nå plutselig mener at to sykehus er den beste løsningen. For hvis Storbakken hadde blitt valgt, så hadde denne situasjonen aldri oppstått, ifølge Ripnes.
Det er vanskelig å si om dette er et utslag av ekstrem navlebeskuelse, eller en enda mer utrolig naivitet. Ripnes synes å være komplett uvitende om at den situasjonen som har oppstått, allerede ble advart mot i Romsdals Budstikke 15.10 2010: «Uansett tomtevalg, vil et vedtak om ett fellessjukehus utløse et opprør vi aldri har sett maken til de siste tretti åra, sier lederen for sjukehusgruppa, professor Arild Hervik, til Romsdals Budstikke.» Tror Ripnes virkelig at om Storbakken hadde blitt valgt, så ville det ikke blitt opprør?
I samme artikkel kan man lese at Sjukehusgruppa i Molde «vil ikke etterlate noen som helst tvil om hva de mener må bli løsningen på sjukehusspørsmålet i Nordmøre og Romsdal: Fortsatt to sjukehus; ett i Kristiansund og et nytt på Eikrem i Molde.» For Ripnes er dette «alternative fakta», han mener å vite at Romsdal tvert imot kjempet for ett felles sykehus.
Ripnes hevder at prosessen som Eidsvik ledet forbilledlig gjennom tre år konkluderte med Storbakken som beste løsning. Dette er ikke i nærheten av fakta. Hennes Idefaserapport bar preg av utstrakte «nullstilling», som hun selv kalte utjevningen til ensidig fordel for det alternativet lokalisert lengst unna Ålesund. Eidsvik forsøkte å fremstille alternativene mest mulig likeverdig, bl.a. ved bruk av hennes gjentatte kreative prosentregning. Da «nullstillingene» ble avslørt i kvalitetssikringen, trakk hun seg, uten å levere noen innstilling til styrene.
De eksterne uavhengige faglige utredningene, bestilt av Eidsvik for HMR, konkluderte alle med at Hjelset var den beste lokaliseringen av fellessykehuset. Dette er stikk motsatt av Ripnes sine «alternative fakta». Han hevder at det er «forbitrelsen over at fellessykehuset i realiteten på simpleste vis er frarøvet oss, som gjør at vi krever vårt sykehus opprettholdt». At beslutningen er i tråd med samtlige faglige analyser, oppfattes altså som et ran i Kristiansund.
Beklager Dagfinn Ripnes, men du har bare forsterket min oppfatning: Dette underbygger at når denne bevisst skapte mytebaserte politikken styrt av følelser slår feil, rettes kritikken aldri mot egne politikere i Kristiansund. Isteden er det kutyme å rette baker for smed, og legge ansvaret over på andre.
I tillegg til at Ripnes krever lokalsykehuset i Kristiansund opprettholdt, setter han sin lit til rettssaken. Den knusende dommen i Tingretten, der Kristiansund kommune hevdet at prosessen var «råtten», er anket til Lagmannsretten. Rettssaken har som formål å flytte fellessykehuset fra Hjelset til Storbakken. Å ri flere hester samtidig synes også å være uproblematisk for høyrøstede politikere i Kristiansund.
Ripnes mener sykehuslobbyen i Molde på uredelig vis har påvirket sykehussaken, uten foreløpig å få støtte fra retten. Men han nevner selv flere tilfeller der man i Kristiansund med stort hell har benyttet sitt stille diplomati. Første gang da statsminister Stoltenberg i 2005 snudde om på sine lovnader om nytt sykehus i Molde. Så da helseminister Strøm-Erichsen i 2010 via statssekretær Ingebrigtsen krevde overfor styreleder Almlid i HMN at Molde nye sykehus på Eikrem måtte flyttes så nær Kristiansund at det ville bli akseptert av de politiske myndigheter der. Steinar Berge sier rett ut - han mente nok Kristiansund Arbeiderparti.
Ripnes er åpenbart fornøyd med dette lobbyarbeidet utført fra Kristiansund, men klandrer Molde for å ha forsøkt det samme. Noen vil med god grunn hevde at Ripnes her opptrer prangende dobbeltmoralsk. En slik tanke har tydeligvis aldri vært i nærheten av å streife Ripnes selv.
Vi har neppe hørt det siste fra Ripnes i sykehussaken. For som han selv uttrykker det (TK 29.05.2015): «Vi gir oss aldri før vårt frarøvede sykehus er tilbake i Kristiansund.»
Rasmus Rasmussen, Molde
--------
Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!
Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal