Hjertebank. Hendene dirrer. Pulsen stiger. Jeg sitter på en stol, ser helt rolig ut på utsiden. Innsiden brenner. Jeg stresser. Får ikke puste. Hjerte banker. Tankene spinner. Hodet. Hodet er et kaos. Blikket blir sløvere, verden går rundt. Alt spinner. Jeg tenker at nå, nå faller jeg om, men her sitter jeg. Like rolig, på en stol.
Det er vanskelig for meg å forklare hvordan det siste året har vært, dets utfordringer. Fra å være en sterk, sosial, energisk og uredd person til og ikke klare å handle på en matbutikk, gå inn på et kjøpesenter, være på jobb eller med venner. Helt vanlige ting. Ting man egentlig ikke tenker over, man bare gjør det. Ting som jeg da måtte kjempe meg gjennom. Livet fikk et grått filter.
Et fungerende menneske. Det er hva jeg er. Fungerende, men noen ganger ikke-fungerende. Men her er jeg, ti ganger så velfungerende enn hva jeg var bare for noen måneder siden. Takket være hjelp. Hjelp av psykologer, venner, familie og ikke minst legen på helsestasjonen for ungdom. Jeg ba om hjelp. Jeg gikk til fastlegen min, sa jeg ikke hadde det bra, og fikk hjelp 3 uker senere. Jeg ble tatt på alvor.
Du ser det ikke på meg når jeg går forbi deg i byen. Du ser ikke at jeg konsentrerer meg om pusten, om å holde meg rolig i køen til kassen til det er min tur til å betale, komme meg ut derfra å få puste frisk luft. Jeg ser det heller ikke på deg, for så vanlig er det. Jeg er sikker på at i det samme minuttet er det noen andre som kjemper mot akkurat det samme som meg, men vi er så stille om det. Jeg ser at du har knekt foten din, men jeg kan ikke se at du tok en lykkepille i dag morges. Fordi vi er stille om det. Psykiske lidelser er tabulagt. Det er en privatsak. Men å knekke foten er ikke en privatsak.
Hvorfor? - Vi har alle en psykisk og en fysisk helse.
Jeg skjønner hvorfor. Man kan raskt bli møtt med fordommer. Det har jeg. Senest under jazzfestivalen fikk jeg høre hvor bra ei jente jeg hadde vært, hadde jeg bare ikke hatt disse «problemene» mine. Da sto jeg midt oppi det. Midt oppi kaoset. Kaoset med meg selv. Men allikevel var jeg frisk nok til å hygge meg ute, for jeg hadde kjempet - kjempet for å klare å ha det litt hyggelig. Noen personer tenker til og med at det så enkelt å «bare ta seg sammen». Hadde det vært enkelt, hadde vi gjort det for lenge siden. Hadde det vært så enkelt hadde livet vært nydelig. Du sier ikke til en person som har knekt foten at han skal ta seg sammen å gå videre. Skjønner du?
Heldigvis har jeg blitt møtt med få fordommer i forhold til mange andre, og jeg er klar over at jeg er heldig. Vennene mine har tatt meg på alvor, familien min har tatt meg på alvor og ikke minst sjefen min. Til sjefen min trengte jeg ikke å forklare, hun bare skjønte det. Mennesker som dette, som forstår, de hjelper deg et stort steg på veien.
Kroppen rister, den dirrer ikke, den rister. Lite søvn. Sove i ti minutter, våkne av en tung følelse i kroppen, uvirkelighet, redsel, frykt og panikk. Ringer mamma i Norge «Jeg vil hjem, jeg må hjem» gjentar jeg igjen og igjen. Det føles ut som om jeg er på en annen planet, jeg kjenner ikke igjen meg selv. Angsten har overtaket. Jeg har min beste venninne liggende ved siden av meg på hotellrommet. Hun leser en bok for de med panikklidelser, prøver desperat å roe meg ned.
Dette var en jentetur til Ayia Napa juli 2016. Jeg hadde gledet meg lenge, men helsa var ikke på topp. Allerede 24 timer senere satt jeg på flyet hjem, alene. Jeg hadde så vidt sovet eller spist på to døgn. En prest fra sjømannskirken kjørte meg fra hotellet til flyplassen. Roet meg. Passet på meg. I lag med mine beste venninner. De var der for meg. Støttet min avgjørelse.
I denne situasjonen var jeg på mitt svakeste, men også mitt sterkeste. Jeg reiste hjem alene, når hele meg var kaos. Et forbanna kaos. Allikevel utfordret jeg meg selv. Jeg kunne valgt å ha blitt igjen, bli innlagt på sykehuset, dopet ned på beroligende, men jeg valgte å utfordre meg selv. Dette var starten på hvor ting snudde. Komme seg ut av komfortsonen, oppleve mestringsfølelse.
Mestringsfølelsen er viktig for å kunne bli bedre. Altså å gjøre det man ikke greier, for så å oppleve at man greier det. Angst er ikke farlig, men det føles slik for en person som står midt oppi det. Angst bringer med seg mye «småsnacks» som gjør det vanskelig å fungere i hverdagen.
En del tenker nok at A4 livet er kjedelig, men jeg elsker A4 livet. Det å kunne fungere på jobb, fungere ute sosialt å fungere med seg selv er viktigere enn du tror. Sett pris på det. Det er ikke før du havner i en situasjon hvor du desperat ønsker og kjemper med alt du har, kun for et A4 liv, du virkelig skjønner prisen av det.
Hvorfor jeg fikk angst? Godt spørsmål. Jeg har alltid vært den engstelige typen, og det hele startet for flere år siden, men det var aldri ille. Jeg tenker heller at kombinasjonen av å prestere på alle arenaer var det som fikk begeret til å renne over for meg. Jeg gikk på veggen rett og slett. Litt sånn «perfekt-pike» syndrom.
Alarmklokken hadde ringt i flere måneder før den dagen kroppen sa stopp. Irritabelhet, svimmel, skjelvinger, lite energi, hjertebank, episoder hvor jeg våknet og hev etter pusten. Signaler jeg ignorerte, for jeg skulle «holde ut», avslutte VG3 på best mulig måte. Sjekker du Instagrammen min ser jeg for så vidt ut som de fleste. Smilende på bilder, ansiktet dyppet i sminke eller poserende med et hvitvinsglass. Jeg kjenner det rødmende ansiktet mitt når jeg skriver om det, for jeg er akkurat som de fleste. Vi gjemmer og glemmer virkeligheten og pakker det fint inn i en fasade. Bare hiver det inni i et skap, liksom, men det er der. Selv om det ligger i skapet forsvinner det ikke. Kortvarig løsning, kortvarig lykke.
Hele greien med å skrive dette er for å gjøre det enklere for deg som også sliter eller har slitt, du som tror du er alene. Det trodde jeg når jeg satt midt oppi det, for på Instagram, Snapchat og Facebook virket alle så lykkelige og uredde, men det var ikke jeg. Jeg var så mett på livet. Og det fikk meg til å stille spørsmål om jeg var alene om det.
Mine problemer kan være små bagateller i forhold til andre sine problemer, men til felles har vi livet – og hvordan vi takler, føler og opplever hverdagen på. Vi alle er forskjellige. Vi takler situasjoner og følelser på ulike måter. Jeg er samme jente, både med angsten og uten. Jeg er det motsatte av svak, for jeg har kjempet så hardt. Jeg er stolt av meg selv, og det burde du også være uansett hvilken situasjon du kjemper for å få tilbake hverdagen på.
Yngvild Elise Furuli Kvam (19 år)
--------
Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!
Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal
Følg Nordvest Debatt på Twitter
Følg Nordvest Debatt på Facebook
