Etter en urolig natt, der tanker om regionreformen stjal mye av nattesøvnen - er jeg kommet til at jeg må få satt noen av mine tanker ned på papiret. For å være mer presis så er det  debatten om regiontilhørighet og den retning den tar som bekymrer meg.

Hvorfor skal så en pensjonert politiker ha nattlige bekymringer for regionreformen? Det trenger vel en forklaring, innledningsvis.

Jeg har vært aktiv kommune- og fylkespolitiker i nærmere femti år. Det har vært en udelt glede i alle disse åra å få være med på bidra til ei best mulig utvikling, i egen kommune, Nordmøre og hele Møre og Romsdal fylke.

Noe en ofte erfarer i politisk arbeid er det som noen kaller de tre T'ers lov: Ting Tar Tid.

I politisk arbeid kan det ta lang tid tid før resultatene kommer. Det gjelder i arbeid med samferdselsprosjekt, næringsretta tiltak og mye annet. Å bygge ned det som møysommelig er bygd opp kan derimot gå vesentlig raskere.

Det gjennomføres nå reformer for kommuner og fylker som får langsiktige konsekvenser. Derfor er de beslutninger som blir tatt så viktige. For meg personlig betyr ikke resultatet av  kommune- og regionreformen noe, gammel mann som jeg er. Når jeg har vært et politisk menneske i hele mitt voksne liv så blir det til at en fortsatt er opptatt av at framtida skal bli best mulig for de som kommer etter oss. Politiske beslutninger som skal gjelde på langt sikt må være gjennomtenkte, og det sitter i ryggmargen at  politiske vedtak skal bygge opp og ikke rive ned.

Nordmøre og Romsdal er et felles bo- og arbeidmarked, og det har vært en sentral oppgave gjennom mange år å arbeide for at at dette skal fungere bedre. Mange framskritt er gjort, eksempelvis på samferdselsektoren. men vi ser også at fra tid til annen oppleves skuffelser.

Sjukehussaka er ei sak som hadde muligheter i seg til å bygge Nordmøre og Romsdal sammen. En slik mulighet kommer neppe tilbake på lang, lang tid. De som tok beslutningen undervurderte sprengkraften i denne saka. Det er til å gråte over, men til ingen nytte.

Så skal ikke jeg si et ord mer om sykehussaka, men jeg er opptatt av at den ikke må få gjøre mer skade enn den alt har gjort. I den grad vi er misfornøyd med avgjørelsen så blir det likevel galt at den fører til at vi straffer hverandre med tiltak som til slutt bare straffer oss sjøl.

I debatten om kommunegrenser har det vært mye snakk om at vi nordmøringer fortsatt må få lov til å være nordmøringer. Vi blir ikke mere nordmøringer av å bli del av en romsdalskommune, men vi blir heller ikke mere nordmøringer av å be om få bli en del av trøndelagsregionen. Nå har det tragiske skjedd at de som snakker mest av alle om å være glad i Nordmøre er i ferd med å  gjennomføre tiltak som splitter Nordmøre.

Mitt første minne fra Kristiansund er et minne om en by i ruiner. Det gjorde et sterkt inntrykk på en liten gutt. Ei farshand var god å holde i da vi sto og så på ei tysk tropp som kom marsjerende ned gata bak det som i dag er Rådhuset. Jeg husker det så godt, for de sang men de marsjerte taktfast.

Jeg husker også godt da jeg sto på Torvet og solgte egenproduserte maineper og stikkelsbær, etter å ha krysset fjorden som passasjer på «Breituss», som rista sammen eidefolk, storlendinger og averøyinger på sin ferd mot byen. Jeg husker også godt de åra byfolk og bygdefolk sto sammen for å få realisert Krifast. Det er et felleskap mellom by og land, som eksisterer sjøl om det blåser litt friskt oss imellom av og til.

I disse dager er Kristiansund sammen med fire andre nordmørskommuner i ferd med å forberede ei sak som splitter Nordmøre. Det skal søkes om å få bli en del av trøndelagsregionen.

Blir det ja på en slik søknad så etableres det ei ny fylkesgrense (regiongrense) i Bremsnesfjorden, Freifjorden og Halsafjorden. Byen sine nærmeste naboer blir liggende i et annet fylke enn byen.

Regionalt utviklingsarbeid bygger på et felleskap mellom kommuner og fylke (region).  Kristiansund må i et slikt scenario hente sin støtte i Trondheim eller Steinkjer, mens Averøy, Tingvoll, Sunndal og Gjemnes vil forholde seg et annet regionsenter, for å ikke bruke ordet Molde.

Hvordan skal Kristiansund fylle rollen som regionsenter for Nordmøre i en slik situasjon?

Midt opp i dette så søker Orkide etter ny daglig leder. Han vil trolig få tunge, om ikke rolige dager.

Jeg er klar over at den omtalte søknaden om å få bli trøndere  enda ikke er sendt, men jeg tar situasjonen på alvor. Så skal jeg la være å si noe mere om alt som blir vanskelig for samarbeid på Nordmøre hvis det skulle bli slik som det eventuelt blir søkt om. «Byen som regional motor», Campus Kristiansund og mange samarbeidstiltak som Møre og Romsdal fylkeskommune har initert.

Hva med  ulike samarbeidstiltak for oss som ligger på andre side av den grensa som vil bli når Kristiansund drar ned rullegardina mot oss. Jeg tror alle som tenker igjennom dette vil skjønne at dette ikke er det klokeste en by som vil være regionsenter kan gjøre.

Jeg vet ikke om det er noen hjelp i å skrive dette, men jeg ber om at byens politikere prøver å legge tapte slag bak seg og tenke konstruktivt på hva som er best for framtida. Vi vil være gode naboer i et udelt Nordmøre, men vi må få lov til det.

Quo vadis, Kristiansund!

Ole Eimund Øverland

--------

Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!

Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal

Følg Nordvest Debatt på Twitter

Følg Nordvest Debatt på Facebook