Rundt årsskiftet har media tatt for seg en del minner fra orkanen natten til 1.januar 1992. Blandt annet leser jeg i et intervju RB hadde med daværende ordfører Runar Myklebust i Sandøy kommune: «Beredskapsplaner fantes ikke for 25 år siden, og kommunen hadde ingen klare retningslinjer for hva de skulle gjøre.» Den siste del av setningen har han nok rett i, men beredskapsplaner fantes. Disse var imidertid målrettet kun mot den største katastrofen man den gang kunne tenke seg, nemlig en krig. Alle offentlige etater, fra regjeringskontorene og ned til den enkelte kommune, hadde sine beredskapsplaner, der samfunnet via et kodesystem trinnvis skulle omstilles fra en fredssituasjon og til krig. Daværende ordførere, rådmenn og beredskapsansvarlige husker sikkert de hemmeligstemplede beredskapsplanene og kodesystemet som de strevde med å huske fra den ene øvelsen til den neste.
Vi levde i den «kalde krigens» tid, og i vel 40 år ble det lagt ned enorme ressurser i å forberede landet på en ny krig, en krig som aldri kom. Norge skulle ikke bli tatt «på senga» en gang til. Men det er vel ingen som i dag beklager at den ikke kom. Vi forsikrer vårt hus og våre eiendeler, men håper likevel at det ikke skal bli brann.
Den første oppgaven jeg som beredskapssjef fikk av fylkesmann Fostervoll etter orkanen var å innhente en statusrapport fra fylkets kommuner. Dette medførte en ringerunde til alle ordførere, og det var imponerende å registrere hvor dyktige kommuneledelsene hadde vært til å improvisere, tross manglende planer og retningslinjer. Jeg husker spesielt svaret fra ordføreren på Smøla: «På Smøla er vi vant til harde tak, så vi klarer oss godt.»
Selv om orkanen berørte flere fylker, så var det Møre og Romsdal som kom mest i fokus i den nærmeste tiden etter. Blant annet ble alle landets fylkesmenn og beredskapssjefer innkallt til Sivilforsvarets skole i Heggedal i Asker der Møre og Romsdal ble pålagt å orientere om de erfaringer som ble gjort.
Orkanen medførte nytenkning på mange områder. Vi fikk «Fostervollutvalget», som satte opp retningslinjer for værvarslinga (obs-varsler) når ekstremvær truet landet eller deler av det, byggeforskrifter ble endret, forsikringsselskapene ble pålagt å endre sine vilkår slik at det ikke kunne foretas avkortning i erstatninger grunnet mangler som huseier ikke kunne lastes for. Gjensidigestiftelsen donerte 1 million til Møre og Romsdal til innkjøp av strømaggregat, en Oslomann satte på eget initiativ igang en innsamlingsaksjon til støtte for skadelidte etter orkanen. Givergleden var stor, på kort tid fikk han samlet nær en million som han overlot til Norges Røde Kors å forvalte. Fordelingen av midlene ble overlatt til en komite på 4 personer oppnevnt av Norges Røde Kors og underlagt Fylkesmannen i Møre og Romsdal, to medlemmer fra fylkesmannsembetet og to fra Møre og Romsdal Røde Kors. Søknader om støtte ble sendt via søkerens kommune, og fordelt etter retningslinjer godkjent av Norges Røde Kors. Mange fikk god hjelp fra disse midlene i en tung tid, og jeg har nå i ettertid tenkt på om denne mannen fikk den takk han burde få for sitt initiativ. Kongens plutselige og improviserte besøk betydde også en oppmuntring for mange.
Orkanen måtte også få betydning for beredskapsplanleggingen. Selv om Sovjetunionen formelt ble oppløst den 26. desember 1991, så ble ikke dermed krigsberedskapen automatisk nedlagt. I Møre og Romsdal ble det først laget et ugradert tilllegg til beredskapsplanen, der handlingsplaner for katastrofer i fredstid ble beskrevet. Etter hvert som årene gikk og krigsberedskapen ble mer og mer nedtonet fra sentrale myndigheter, ble også beredskapsplanene direkte målrettet mot katastrofer og uønskte hendelser i fredstid. Fylkesmannen i Møre og Romsdal etablerte en tenkt kommune , «Mønster kommune», og lagde beredskapsplaner for denne kommunen som mal. Etterhvert ble det også laget mønsterplaner for de kommunale etater, og øvelsene i kommunene ble målrettet mot uønskte hendelser i fredstid.
Under disse øvelsene ble det også registrert et behov for omsorg for pårørende etter en katastrofe. De fire sykehusene i fylket hadde alle det som i dag kalles «kriseteam», men bare en kommune i fylket hadde etablert en omsorgsberedskapsgruppe, dette var Aure kommune der sogneprest Per Eilert Orten hadde stilt seg i spissen for dette. Tidlig i 1993 ble det derfor samlet en gruppe på vårt kontor, det var representant fra Romsdal Politidistrikt, fra Fylkeslegen og fra fylkesmannens sosial- og familieavdeling. I fellesskap ble det utformet et brev til kommunene i fylket, med anmodning om å etablere det vi da kallte «omsorgsberedskapsgrupper». Vi fulgte opp brevet med kurs både lokalt og sentralt på fylkesnivå, på de første kursene benyttet vi bl.a. Per Orten som foredragsholder. På fylkeskursene senere hadde vi bl.a. flere ganger professor i krisepsykiatri Lars Weisæth som foredragsholder. Disse kursene fikk stor oppslutning, og også representanter fra kommuner i andre fylker meldte seg på etterhvert som kursene ble kjendt. Nå registrerer vi i media at når det skjer større eller mindre katastrofer i landet står det alltid : «Kommunens kriseteam ble kallt inn». Vi ser at inititivet fra Møre og Romsdal i 1993 har satt spor etter seg.
Mange av de endringer som er nevnt hadde trolig kommet i stand etter hvert, men orkanen var en pådriver som satte det i gang.
Verden har forandret seg på de 25 årene som er gått. Mens det den gang var den «ytre fiende» og risikoen for en invasjon fra sjøsiden som var det store spøkelset, er trusselen nå større fra den «indre fiende», jeg tenker da på terrorhandlinger, og ikke minst på naturkreftene. I dette trusselbildet er et sterkt Heimevern av større betydning enn våre myndigheter synes å være villige til å innse.
Oddfinn Thue, fylkesberedskapssjef 1989-2003
--------
Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!
Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal