Jeg kommer på dæk;
morg’nen er klar
må dog se om jeg landkenning har:
Dette er Romsdalens stride land!
Nu er jeg hjemme;
ti alt, som jeg ser, har øje og stemme.
Og folket? Jeg kjenner hver eneste mand,
om aldri jeg så ham. Her er han tolket;
kænner du fjorden, kænner du folket!
Slik hyller Bjørnstjerne Bjørnson den romsdalske natur og de romsdalske bygder for 137 år siden, og han glemmer ikke Molde heller: Intet så sterkt som din syns-ring av fjell, intet så fint en sommer-lys kveld.
Selvom det er mange år siden Bjørnson diktet disse linjer, som en hyllets til de steder i Romsdal som hadde preget hans barndom og ungdom, er ikke rammen om den romsdalske natur særlig forandret. Romsdal-regionen er fra naturens side blitt tildelt rikelige gaver Og Bjørnson glemmer heller ikke folket som bor rundt fjordene og ute på øyene. Han kjenner hver eneste en av dem, for han kjenner fjordene!
Ja, det er over 130 år siden dikteren filosoferte over vår landsdel, men Romsdal har siden Bjørnsons tid ikke gått inn i noen dvaletilstand, nei, den er tvert imot mer levende og pulserende enn noensinne. Til tider synes Romsdal nå å være i friskt demokratisk opprør, og uten overraskelse så dreier deg seg om veier, bruer og tunneler. Det henger i hop med den norske folkesjelen. Intet tema som veidebatter har pint seg frem i lange kveldsmøter i Stortinget år etter år.
Men er vi i ferd med å miste fotfestet, virkeligheten vi lever i, landkjenning? Er de store og prangende milliardinvesteringene i nye prosjekter innen samferdsel bærekraftig på sikt? Har de den samfunnsøkonomiske nytte som talsmenn for prosjektene skryter av? Vi bygger ikke for oss selv. Vi bygger for kommende generasjoner, og tidvis kan det bli langt frem i tid. Det er nå det er tid til å tenke seg om, ikke gjøre valg som våre etterkommere vil ha grunn til å bebreide oss for. Utviklingen skjer fort. Ett valg i dag, kan være avlegs innen kort tid.
Romsdals næringsliv og samfunnsmessige utvikling er båret frem av kreative dyktige menn og kvinner, vesentlig basert på den sjøverts trafikk, som var et bedre fremkomstmiddel enn trafikken på svingete grusveier. Vi har avanserte, teknologiske bedrifter på øyer som i århundre har vært avhengige av den sjøverts trafikk. Mange kunne nevnes, men en av dem f.eks. er I.P. Huse på Harøya, grunnlagt i 1882, to år etter at Bjørnson skrev sitt episke dikt Romsdalen.
Huse-familien begynte i det små, med dampskipsekspedisjon, fiskeforedling og tønnefabrikk, og via sildoljeprodusksjon til langt mer avanserte produkter. I dag er I.P. Huse verdensledende på produkter som vinsjer for ankerhåndtering og vinsjer for rigger, ja, de produserer vinsjanlegg med en bærekraft på over 600 tonn! Bedriften har også hatt et fruktbart samarbeid med andre industribedrifter, som Ulstein Brattvåg og Rolls-Roys Marine. I 2002 ble I.P. Huse året til årets bedrift i Møre og Romsdal.
I.P. Huse på Harøya er et industrieventyr, vokst seg stor og verdensberømt på dyktighet og kreativ gründervirksomhet. De som i 2008 fikk oppleve fjerde generasjon i familien, den legendariske Inge Huse, da han i Oslo Konserthus, i nærvær av 1400 gjester fra næringsliv, forvaltning, kulturliv og det politiske miljø, ble kåret til Norges beste vekstskaper, de vil huske det som en stor og minnerik begivenhet.
Og ikke minst Inge Huses beskjedne, men gledesstrålende takketale. Han hadde passert 70 år da, og mente han burde ha sluttet for lenge siden, men «det er så steikende artig å holde på.», sa han, med sin malmfulle røst. Så enkelt kan det sies av en bedriftsleder som både har sett lyse og tunge dager i generasjonsbedriften. Samme år ble han også av Kongen slått til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden.
En annen stor industribedrift, som har preget Nyhamna på Gossen i de seinere år, er Ormen Lange. Ingen tunneler eller bruer til Gossen, men det har ikke forhindret at Gossen har fått et gigantisk industrianlegg som betjener det nest største gassfeltet som er påvist utenfor Norskekysten. En meget avansert produksjon. Inge plattformer på overflaten, bare brohoder på sjøbunnen, direkte knyttet til industrianlegget på Nyhamna ved hjelp av rørledninger. Kong Harald åpnet anlegget 6. oktober 2007. Mange store selskaper er inne på eiersiden, og selve gigantutbyggingen ble utført av Kjell Inge Røkkes daværende Aker Kværner. Og det er ikke utenkelig at den samme dyktige gründer og industrileder fra Molde også seinere kommer inn på eiersiden.
Det er grunn til å nevne disse to industrimirakler, blant mange, som hver på sin måte, har vokst frem til levende industribedrifter kun basert på sjøverts trafikk. Det har ikke vært nødvendig med noen Møreaksen, 300–400 meter under Romsdalsfjorden, ei heller en rådyr og bratt tunnel til Nordøyane, for å gjennomføre slike storstilte industrier. De som tror at bygging av fremtidig industri i Romsdal er avhengig av dype undersjøiske tunneler, må leve i en verden for seg, uten det nødvendige historiske tilbakeblikk.
Jeg har lagt merke til at diskusjonen om fremtidig trasé for stamveien E39, blir mer og mer forvirrende og hatefull. Jeg fikk god erfaring med denne saksødeleggende debattformen, da jeg med bosted Rødven i 7–8 år kjempet for å få bru over Langfjorden, i stedet for en ett løps dyp og bratt undersjøisk tunnel under fjorden. Det er en guds lykke at den katastrofale Langfjordtunnelen ble skrinlagt, takket være bl.a. vår motstand. Vi visste også at det ville komme nye og strengere regler for tunnelers sikkerhet. En gang jeg argumenterte for det i et åpent møte om Langfjordtunnelen på Åndalsnes, ble jeg dyttet ned av talerstolen, med ordene, her skal det bare stilles spørsmål, ikke argumenteres!
Noen av de samme personer som frontet Langfjordtunnelen i mange år, er igjen i førersetet når det gjelder Møreaksen. Og jeg fikk gysninger nedover ryggen da jeg leste i avisen at man vurderte dem som sto bak det langt bedre prosjektet Romsdalsaksen, nærmest som svikere som ødela for Møreaksen. Ja, de burde helst ikke få plass til sine innlegg i lokalavisa. I klar tale betyr det at de ønsket å begrense ytringsfriheten for dem som har andre synspunkter. Slike holdninger er et gufs fra fortiden, som vi i dag burde ha vært spart for.
I løpet av høsten har jeg sett alle de organiserte innlegg til fordel for Møreaksen i Romsdals Budstikke. Stort sett skrevet over samme lest alle i hop, med panegyrisk tro på at en undersjøisk tunnel under Romsdalsfjorden vil gi regionen et større arbeidsmarked osv. Realiteten er jo at tunnelen under Romsdalsfjorden blir en bremsekloss for pendlere som vil søke andre arbeidsplasser.
Møreaksen, regnet fra Moa ved Ålesund til Krifast mot Kristiansund, er et monsterprosjekt til rundt 40 milliarder kroner. Og kanskje fem mil tunneler, inklusive den undersjøiske. Det sier seg selv at en slik veiløsning vil gi vakre Romsdal og Molde en varig skadelig knekk, som våre etterkommere vil dømme dagens beslutningstagere veldig hardt for. I hvert fall kan både unge og gamle velgere si sin mening under det kommende stortingsvalg til høsten-
Nå tror jeg, at det blir aldri noen realisering av Møreaksenprosjektet. Det er ikke penger nok hos den Norske Stat, til å føre opp midler til usikre og omdiskuterte prosjekter i den neste nasjonale veiplan frem mot 2028. Undersjøiske tunneler er gått ut på dato, og Møreaksen som er villig til å brøyte seg vei under og gjennom Rosenes by, går ut på dato hver dag som går. Det sier seg selv at en slik veiløsning aldri vil bli realisert i vår tid. Den har rett og slett ikke livets rett. Nei la Molde få utfolde sitt fargerike kulturlandskap uten å bli gjennomboret av en stamvei. Stamveier skal gå utenom tettsteder i Norge.
Da gjenstår det bare å nynne med Bjørnson:
Molde, Molde
tro som en sang.
nynner du i min trang
Derimot er det et stamveiprosjekt son synes å ha langt mer livets rett i tiden fremover, den planlagte Romsdalsaksen. Det er et prosjekt som er i samsvar med tidsånden i Romsdals vakre naturlandskap.
Bjørnson, hvis han hadde vært blant oss, ville ha jublet over planene for Romsdalsaksen. Trafikantene vil da kunne gjenoppleve Bjørnsons ord» intet så sterkt som din syns-ring av fjell, intet så fint som en sommer-lys kveld.
Få fra Romsdal og Molde vil protestere mot den planlagte Romsdalsaksen.
Møreaksen vil ingen ha: Og enn så lenge vil de stillegående og stadig mer miljøvennlige fergene mellom Molde og Vestnes ivareta en sjøverts trafikk av moderne merke.
Ole N. Hoemsnes
--------
Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!
Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal