Styreleder i Molde Næringsforum, Olav Gjerland, tar opp det som kan virke som betimelige problemstillinger knyttet til fusjonsdebatten ved Høgskolen i Molde. Han stiller flere konkrete spørsmål som jeg vil gjøre mitt beste for å besvare. Etter min mening viser spørsmålene hvorfor akademikere og næringslivsledere ofte snakker forbi hverandre. Her kan det hende at jeg kan fungere som en bro.
Næringslivet er mer bekymret enn noen gang over tilstanden på Høgskolen
Spørsmålene han stiller er:
«Er det noe fundamentalt galt med styringsmodellen ved høyskolen når vi nå befinner oss godt inne i den 4. industrielle revolusjon? Hvor er endringsviljen? Endringsledelse; er det et ukjent begrep i akademia? Er styringsformene tilpasset en svunnen tid?»
Styringsmodellen i akademia fungerer på sett og vis som et kollegium. Derfor heter det også college. Som banksjef i en sparebank kjenner Gjerland godt til de særlige styringsmodellene der, sammenlignet med banker organisert som aksjeselskap. Av de to ligger sparebankmodellen nærmest akademia. Hadde det vært mulig for en bank å organisere seg som et ansvarlig selskap (noe a la gamle Lloyds), så hadde det vært en bedre analogi. Det som kanskje kommer nærmest vår sektor er en mellomting mellom et ansvarlig selskap og en stiftelse.
Som akademiker liker jeg at Gjerland har sansen for de store linjer og han går helt til før Kristi fødsel i sitt innlegg. Hadde han gått enda hundre år tilbake, ville han ha støtt på det første akademi - idealet til det første universitet i Bologna i 1088. Noe forenklet kan man si at universitetene ble etablert som selveiende institusjoner med det akademiske ideal som bindende formålsparagraf og med et kollegium som styringsform. Med noen unntak var disse de eneste institusjonene frem til moderne tid som ble styrt etter demokratiske og kollegiale prinsipper. Disse styringsformene har ikke bare overlevd de tre første industrielle revolusjonene, men alt tyder på at de er spesielt godt egnet i et fremtidig kunnskapssamfunn. De senere års store advokat- og konsulentfirma styres som partnerskap etter delvis de samme former.
Banksektoren har stått overfor store endringer, og de er nok på godt og vondt blitt en endringsvillig bransje. Bankene har gått fra å være konservative og forsiktige til fremoverlent og innovative. Som barn av denne utviklingen er det naturlig at Gjerland spør hvor endringsviljen til akademia er. Akademia er faktisk et sted med meget stor endringsvilje og innovasjon. Vi er interessert i ting som nå er av teoretisk og filosofisk interesse, men som kan være anvendbart langt inn i fremtiden. I enkelte fagområder rekker knapt en teori å sette seg før en ny lanseres. Faktisk kan man hevde at akademia har strenge etiske normer som til tider tar sikte på å tøyle noe av innovasjonen. Det er således vel så mye innovasjon i akademia som det er innovasjon i sparebankenes strukturerte finansprodukter.
På det organisatoriske plan er nok akademia fortsatt konservativ. De har alltid vært demokratiserte institusjoner, noe bankene først ble påtvunget ved den såkalte bankdemokratiseringsreformen på slutten av 70-tallet. Ved Høgskolens styre er både studenter og ansatte representert. Rektor er som en arbeidende styreformann som får sitt mandat i direkte valg. I tillegg er nok den faglige grunninnstillingen at det må være sannsynlig at organisatoriske endringer vil føre til noe bedre. Dersom det er uvisst hva de vil føre til, tar man seg tid til å se det hele an.
Det er mange hos oss som har organisasjon og beslutningsteori som fagfelt. Disse skal ikke la seg overbevise av fagre ord og visjoner, men legge til grunn et kritisk og faglig beslutningsgrunnlag. Det er et tabu i akademia å si at man må fokusere spesielt på muligheter. Helt nylig måtte f.eks. regjeringen endre en pinlig forskningsbestilling hvor en kun skulle se på de positive sidene ved å spise oppdrettslaks. En akademiker må alltid se pro og contra. Dersom man bare fokuserer på pro, så er konklusjonen basert på håp og ikke visdom. En akademiker ville derfor være mer interessert i innholdet av et strukturet finansprodukt i stedet for hvordan det kan markedsføres til kraftkommuner og pensjonister.
God ledelse er tilpasset organisasjonen. På samme måte som nedenfra-og-opp passer spesielt dårlig i militære organisasjoner, så passer ovenfra-og-ned spesielt dårlig i akademia. I en kollegial institusjon ville det være svært uheldig om en fusjon gjennomtvinges av et knapt flertall eller en autoritær ledelse. Endringsledelse i akademia er således noe annet enn endringsledelse i næringslivet. Det virker også som at Gjerland glemmer at viktige beslutninger som fusjoner også fordrer kvalifisert flertall i akjseselskaper. For ansvarlige selskap må det sågar være enstemmighet om man skal fusjonere.
Om Gjerland synes prosessen ved høgskolen går langsomt, må man huske at den første utredningen om temaet først forelå i forrige uke. Selv aksjeloven stiller strengere krav - og i tillegg ville jeg si at det er uforsvarlig å fatte et fusjonsvedtak uten tanke på arbeidsmiljøloven § 16-5. Gjerland bør også huske at i akademia så skal man helst ikke la press gå ut over konklusjonene. Det er altså ikke som Zugzwang i sjakk eller eksamen der studentene blir satt under tidspress. Utredning vi har fått tyder heller ikke på at det foreligger noen tidsnød.
Gjerland skriver at debatten «er langt unna det vi kjenner som fri og uavhengig… anno 2016». Dette stemmer ikke! Debatten går internt i faggrupper, avdelingsstyrer og høgskolestyre. Vi har en egen, uavhengig høgskoleavis som følger den nært. Problemet er heller at debatten går så intenst at selv akademikere kan komme i skade for å glemme normene for saklig debatt og at akademikere feilaktig kan oppfattes som arrogante av næringslivsledere. Når en professor i organisasjonsteori påpeker faglige feil, så er han arrogant på vegne av sitt fag - ikke på vegne av sin person. Slikt misforstås svært ofte. Dersom jeg på tilsvarende vis virker belærende i dette innlegget, så må nok det tilskrives en yrkesskade som jeg ikke lengre råder over - og ikke mangel på respekt.
Avslutningsvis skriver Gjerland at «hvis høgskolen har bestemt seg for sluttresultatet…» og antyder med det at vi er mer opptatt av standpunkt enn argumenter. Her kjenner jeg meg ikke igjen. Det er riktig at mange i kollegiet har en klar oppfatning, men også disse analyserer nå premissene i utredningen. Når det gjelder rektor så har han åpnet for at vi ikke bør fortsette alene, men kanskje søke en regional løsning. Sluttresultatet er således ikke gitt. Jeg noterer meg at Gjerstad innledningsvis sier at «Molde Næringsforum har hele tiden stått på at alenegang ikke er vegen å gå». Jeg antar likevel at Molde Næringsforum også er lydhøre for at det er argumentene og ikke standpunktet som skal være avgjørende. Selv om Gjerlands innlegg har en krass tone, så antar jeg at vi er enig i at det er vesentlig større utfordringer i regionen enn spørsmålet om Høgskolen i Molde bør forbli uavhengig eller en filial av Trondheim. Om 200 millioner årlige statlige kroner skal gå direkte til Molde eller om vi i stedet skal få en ikke-øremerket andel av bevilgningen til Trondheim, er en viktig sak, men den fortjener ikke de store emosjoner. For de næringslivsaktører som er særs interessert i et samarbeide med nettopp NTNU, så er kontakt med både Trondheim og Ålesund uansett bare en epost unna.
PS: Min kollega Frank Robert Lien har skrevet et leseverdig og mer faglig innlegg om temaet i høgskoleavisen Panorama.
PPS: Professor Harald Martin Hjelle har i samme avis skrevet et balansert innlegg om hvorfor han er avventende til å fusjonere.
Georg Panzer, Høgskolelektor ved Høgskolen i Molde
--------
Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!
Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal