På onsdag så jeg Brevduene på Teateret Vårt. Det var første gang på veldig lenge at jeg skulle se en norsk komedie på teater, og jeg gledet meg.
Jeg er på ingen måte noen ekspert, men etter å ha studert skuespill ett år London og tre år i San Francisco, vet jeg litt hva det går ut på.
Brevduene fikk terningkast 5 i Budstikka. Altså, i følge anmelderen, en nesten perfekt forestilling. Det var det på ingen måte. En moderne komedie fra Tyskland oversatt til norsk. Et veldig utfordrende stykke for skuespillerne, med kjappe dialoger og parallelle monologer. Timing har alt å si når det kommer til humor. I en slik komedie blir det ekstra tydelig når den ikke sitter helt som den skal.
Teatersjefen skriver i programmet at han advarer om høyt hår og vågalt språk. «Jeg knuller han! Din runker! Mensenfitte!» Godt mulig det er vågalt, men det skapte ikke mye latter i den halvfulle teatersalen.
Så hvorfor det høye terningkastet? Kan dette skyldes at den lokalpatriotistiske terningen som rulles ofte starter på 4? De vil jo gjerne lokke befolkningen til å komme på teater.
Kanskje tar jeg feil. Kanskje var dette en terningkast 5-forestilling, og at min misnøye kan forklares med min (relativt) unge alder. Men vent litt. Skal ikke teater også nå dem under 40? 50? 60?
Under forestillingen merket jeg tidlig at noe var galt. Det er en kjent gjenganger på skuespillerfronten i Norge, og det har flere ganger blitt harselert med av komikere som Harald Eia og Bård Tufte Johansen.
Overspilling og underspilling: Skuespillerne klarer ikke helt å finne den riktige balansen. Enten så blir det overspilling, der det blir for mye av alt. Språket blir veldig teatralsk og unaturlig, og det blir vanskelig å skape en troverdig karakter. Dette gjør igjen at man som publikum ikke bryr seg så mye om karakterene, fordi det føles ikke ekte. Eller så blir det underspilling, der det rett og slett ikke er nok innlevelse og man føler at skuespillerne leser replikkene fra et manus.
Hvorfor blir det sånn? Kan det være språket? Blir det mer kunstig og unaturlig på norsk fordi det er mitt morsmål? «I love you» klinger jo bedre enn «Jeg elsker deg».
Men nei, det kan ikke være årsaken. Oslo 31. August av Joachim Trier er den beste norske filmen jeg har sett i nyere tid. Anders Danielsen Lie holder et høyt internasjonalt nivå. Elling, av Petter Næss er et annet godt eksempel, der Per Christian Ellefsen og Sven Nordin briljerer med sine skuespillerferdigheter. Gode norske filmer er det få av og de kommer ikke ofte. Men eksemplene ovenfor viser at det er mulig. Så når det kan lykkes på film, hvorfor kan det ikke da også lykkes på teater?
Har vi rett og slett for få gode skuespillere å velge blant her i landet? En periode føltes det som om hver eneste nye norske film som kom ut hadde enten Aksel Hennie, Nicolai Kleve Broch eller Kristoffer Joner i hovedrollen.
Det blir urettferdig å sammenligne oss med USA, som åpenbart ligger flere lysår foran oss. Men vi trenger ikke å reise så veldig langt før nivået heves betraktelig. Våre kjære naboer i Sverige og Danmark er også mye flinkere enn oss til å produsere gode filmer og serier med skuespillere av høy kvalitet. Så hva er det vi gjør feil her i Norge?
Jeg tror ikke skuespillerne ene og alene har skylden. Kan det være at manusforfatterne her i landet av og til gir dem en nesten umulig oppgave å utføre?
La oss ta et eksempel. I storfilmen Bølgen så skal karakteren til Kristoffer Joner bytte jobb. Han og familien må flytte fra Geiranger. Sønnen i familien sitter i en scene helt alene nede ved fjorden. Han kaster noen småsteiner ut på vannet og er tydelig nedfor. Når karakteren til Joner spør hva som er galt sier den 16 år gamle gutten noe som: «Jeg veit at Geiranger ikke er verdens navle akkurat. Men det er hjem lissom.» Ville en 16 åring oppført seg sånn her, og ville han ha ordlagt seg på denne måten til sin egen far? Jeg har litt vanskelig for å tro det.
Dette er et eksempel fra en av de største produksjonene vi har hatt her i landet i nyere tid. Da tenker jeg også at det er skrevet av noen av landets fremste manusforfattere. Når det på dette nivået ikke lykkes med å skape noe troverdig og ekte, hva så med en liten komedie av et teaterstykke som produseres i lille Molde? Kunstpause.
Det er heldigvis tegn til forbedringer når vi ser hva den yngre garde klarer å få til på TV i form av suksesserien Skam. Ukjente skuespillere har på kort tid kapret både norske og skandinaviske hjerter. For at det samme skal skje på teateret må de unge få slippe til her også. Alt vi trenger er en sjanse.
Magnus Winterstø
--------
Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!
Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal