I den opphetede regiondebatten henvises det stadig vekk til følelser. Sentrale fylkespolitikere hevder sågar at følelser er undervurdert i politikken. Andre politikere hevder at egen identitet og kultur er vesentlig, og tok standpunkt i regionspørsmålet allerede før de faglige analysene forelå.
Fylkestinget har nå fått utredet hva som er det beste for Møre og Romsdal. Svaret fra Nordlandsforskning er at det beste for fylket er å bestå som egen region. I tillegg ba ORKIdé på Nordmøre samme utredere svare på hva som er det beste for Nordmøre. Konklusjonen er at det beste for Nordmøre er at hele Møre og Romsdal bør slå seg sammen med Trøndelag.
Om det er det beste for Trøndelag vites ikke. Vil stortingspolitikerne, som skal avgjøre regioninndelingen, etterlyse tilsvarende separate utredninger om hva som er det beste for Romsdal, samt en egen utredning om hva som er det beste for Sunnmøre? Eller vil de ignorere hensynet til disse?
Våre lokale fylkespolitikere bør diskutere om det er hensiktsmessig med utredninger, når de har inntatt standpunkt på forhånd. De bør også diskutere om det er legitimt å basere beslutninger på følelser istedenfor fakta. Skal man kunne begrunne for kommende generasjoner at offentlig infrastruktur er basert på tidligere flyktige opinionsstrømminger og hatske facebook-grupper? Skal politikere la seg diktere av meningsmålinger og sosiale grupper på internett, eller skal de styre etter det de mener er til beste for folket?
Steinar Reiten advarer KrFs stortingsgruppe mot å bruke tvang i kommunestrukturen. Han sier «Bruk av tvang kan fort vise seg å bli et fatalt feilgrep når velgerne går til urnene høsten 2017.» Begrunnelsen er altså ikke at eksisterende kommunestruktur er den beste. Begrunnelsen er at Krf må velge den strategien som sikrer partiet flest mulig stemmer. Det samme gjelder selvsagt også i regiondebatten. Er dette enda en bekreftelse på at politikk ikke dreier seg om å gjøre det beste for samfunnet, men å sanke flest stemmer til seg selv?
Det er på Nordmøre at motstanden mot tvangssammenslåing er størst, de fleste kommunene der ønsker å stå alene. Samtidig hevder de at det er viktig med store og robuste regioner, og mener at Møre og Romsdal blir for liten alene. Hvorfor dette ikke gjelder egen kommune forblir ubesvart.
Det er også på Nordmøre man ønsker å dele fylket, de mener de selv får for lite i forhold til de andre. Utredninger som viser at dette neppe er korrekt blir avfeid som tvilsom statistikk, på samme måte som de avfeier utredningen om hva som er til beste for fylket som et bestillingsverk. At samme kritikk rammer deres egne utredninger, synes å prelle av uten å trenge inn.
Som svar på kravet fra Nordmøre mener fylkesvaraordfører Gunn-Berit Gjerde (V), fra Sunnmøre, at Romsdal, og særlig Molde, må vise generøsitet når det gjelder fordeling av statlige arbeidsplasser. Hun vil flytte disse fra Molde til Nordmøre. Noen vi sarkastisk hevde at dette er hva politikk dreier seg om – generøst bruke andres midler. Det er dårlig pedagogikk å be Romsdal vise generøsitet, istedenfor at Sunnmøre selv går foran med et godt eksempel og deler egne statlige arbeidsplasser med Nordmøre.
Tatt i betraktning at disse arbeidsplassene i det vesentligste styres av Storting og Regjering fortoner det seg også litt underlig. Debatten preges ikke av fakta og kunnskap, men av misvisende påstander og følelser. Nordmørslista sier kontant nei til Gjerdes forslag om å flytte Fylkesmannen fra Molde til Kristiansund. De skal til Trøndelag, uansett kostnad, og aksepterer kun medgift de kan ta med seg dit.
De sterkeste følelsene kommer kanskje til uttrykk når dialekt og lynne trekkes fram som et vesentlig argument for regionstrukturen. Nordmøre ønsker åpenbart å bevare egen identitet og kultur, og hevder de har mer til felles med Trøndelag. Er det naturlig å prioritere sementering av lokal kultur, samtidig som integrering, mangfold og fargerikt felleskap ønskes? I hvor stor grad skal man vektlegge dialekt og lynne når nye regioner skal dannes? Fylkespolitikere og stortingspolitikere bør også diskutere hvor stor makt og innflytelse et politisk organ bør ha, der beslutningene tas basert på følelser istedenfor fakta.
Elefanten i rommet er selvfølgelig sykehussaken, den har virkelig satt følelsene i kok. Ulike feilaktige nordmørske myter brukes til å piske opp et sinne mot sine naboer. I Kristiansund hevder man eksempelvis at sykehuset i Molde raner sykehuset i Kristiansund for funksjoner. Tallene fra SSB viser imidlertid den motsatte utviklingen. Da HMN foreslo funksjonsdeling mellom disse sykehusene, baserte Kristiansund sin sykehusstrategi på denne feilaktige myten. Man hevdet i kjent krisemaksimeringsstil at funksjonsdeling medførte en total nedleggelse av sykehuset i Kristiansund, og erklærte krig mot Molde, ikke mot helseforetaket.
Når denne strategien feiler, rettes sinnet mot ordføreren i Molde, som beskyldes for nærmest egenhendig å ha lokalisert fellessykehuset til Molde. Det ignoreres fullstendig at Tingrettens knusende dom avfeier de ulike konspirasjonsteoriene som uten rot i virkeligheten. Myten lever fortsatt i beste velgående. Man tar for gitt at anken til Lagmannsretten vil totalt snu vurderingene fra Tingretten. I Kristiansund tar man ikke inn over seg at lokaliseringsbeslutningen er basert på faglige utredninger. Mytene utelukker at vurderingene er basert på faglighet.
Nederlaget i sykehusstriden har også rammet Fylkestinget. Opinionen i Kristiansund synes å mene at fylkespolitikerne også er å klandre for utfallet i sykehussaken. At verken stortingspolitikere eller fylkespolitikere har innflytelse over beslutningene i helseforetakene er enten ukjent for folket, eller de bryr seg ikke. Helseforetakenes beslutninger fattes primært ut fra pasienthensyn, ikke ut fra fordeling av arbeidsplasser og annerkjennelse i en spesifikk kommune. At nye regioner ikke endrer dette faktum er også irrelevant, de vil ut av fylket og til Trøndelag grunnet sykehussaken.
En annen nordmørsk myte er som nevnt at de får en altfor liten del av de fylkeskommunale midlene. Heller ikke dette synes å stemme, statistikken viser ingen tydelig skjevfordeling. Tvert imot, på Sunnmøre mener man at det er de som har fått for lite. På samme måte klandres fylkespolitikerne for at det er så få statlige arbeidsplasser på Nordmøre. Dette stemmer nok, men disse beslutningene er det Stortinget som er ansvarlig for. Å rette baker for smed er imidlertid kutyme i Kristiansund.
Opinionen på Nordmøre baserer sitt raseri på slike uriktige nordmørske myter, og bl. a. Nordmørslista utnytter dette. Mange forsøker å forsterke denne stemningen, de er skuffet over at deres ubehøvlede språkbruk ikke møtes med respekt, og hevder at Nordmøre stadig blir overkjørt. Flere utnytter dette avhengighetsskapende sinnet, og bygger sin politikk på de samme feilaktige mytene. Og inntar sine standpunkter før faglige analyser foreligger. Deretter slår de i bordet med at det bare er de selv som lytter til folket, og at de andre politikerne er udemokratiske og svikter velgerne.
Fylkespolitikere som vektlegger helheten, og ikke ensidig føyer Nordmøre, hevdes å være inhabile. Det antydes at de også kjemper for egne arbeidsplasser. Det er et overraskende argument fra de kanter, hvor jo bevaring av egne arbeidsplasser vanligvis er en stolt fanesak. Det er imidlertid stortingspolitikerne, som fastsetter egen lønn, som til slutt skal avgjøre regioninndelingen.
Nordmørslista og andre ønsker å sprenge fylket, selv om fylket ikke kan klandres for de forhold man er misfornøyd med. De ønsker seg til Trøndelag, uten at man har særlig tro på at de får det bedre der. Det viktigste motivet synes å være at Molde da mister fylkesmannen og fylkesadministrasjonen. De som hevder at trass og skadefryd er det underliggende motivet for denne politikken har nok et poeng.
Rasmus Rasmussen, Molde
--------
Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!
Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal
Følg Nordvest Debatt på Twitter
Følg Nordvest Debatt på Facebook
