Det var en vintermorgen i 1992. Høyre underarm til første pasient på venterommet lignet på en skittengrå klump med bisarr fasong, hard og med 30 graders knekk på midten. Ut av klumpen stakk fem pløsete pølser - der fingrene skulle ha vært.
En uke i forveien hadde pasienten reist fra tåke og slaps på solskinnsøya Bornholm i Østersjøen til vår og varme på solskinnsøya Kypros i Middelhavet. Der sendte et armbrudd ham til sykehus. Nå var han tilbake, på et venterom ved Bornholms Centralsygehus.
Som uerfaren kirurgisk assistentlege søkte jeg hjelp hos en erfaren sykepleier. Hun hadde vært med på det meste på Grønland – øya altså. Gipsklumpen ble fjernet, så røntgen og operasjon. Historien endte lykkelig. Resistente bakterier var sjeldnere den gangen.
Den danske vinterfortellingen har et sommerlig motstykke: Cruiseturister som legges inn akutt ved Molde sjukehus, som ofte bare kan sitt eget språk – men som likevel gir tydelig uttrykk for stor takknemmelighet. Disse pasientene setter uendelig pris på kvaliteten og omsorgen under sykehusoppholdet. Samtidig forteller de om et annerledes helsevesen i sine respektive hjemland.
Vinterfortellingen og sommerfortellingen handler om noe grunnleggende: Ikke alt er optimalt ved norske sykehus, men vi burde verdsette adskillig mer og slå ring om vårt allment tilgjengelige offentlige helsevesen, med unike kvaliteter, faglige og menneskelige, som det er så altfor lett å ta for gitt - og som nettopp derfor ikke bør tas for gitt. Vi sitter på den ytterste grønne grein - men noen har begynt å sage inn mot stammen.
Arbeidsgiverforeningen Spekter ønsker seg et annerledes helsevesen. De sykehusansatte skal omformes til en human råmasse, «HR», en personellressurs som kan støpes uten motstand. De ansatte skal tvinges til aksept av en hverdag som er uforutsigbar for den enkelte, med arbeidsplaner som kan endres på kort varsel og der du er din egen vikar når du ønsker ferie eller blir sendt på kurs. Maktbalansen forskyves gradvis i arbeidsgivers favør. Svært få har skjønt alvoret.
Konsekvensen er økt press – og økt kniving mellom ansatte som gradvis endrer arbeidsmiljøet. Til slutt vil de utenlandske pasientene fortelle at norske sykehus likevel er akkurat som hjemme.
«En sliten mamma er et helvete!» var budskapet en ung demonstrant formidlet på sin plakat under Akademikernes markering i Trondheim forrige uke. Det stemmer på hjemmebane – men sikkert også på jobb.
Imens gyver Spekter løs og beskylder legeforeningen for desinformasjon. Isfronten mellom partene er hard. Tvungen lønnsnemnd skal knekke motstanden. Problemet for Spekter er bare at Spekters planer som oftest er planløse. Derfor gjenstår å se om Spekter kan lykkes.
Men får Spekter viljen, berøres ikke bare 130000 norske sykehusansatte og mange andre arbeidstakere i andre bransjer. Da ser vi slutten på det helsevesenet som du kjenner i dag.
Jeg kom for øvrig nylig hjem fra en hodepinekongress der en amerikansk foredragsholder avsluttet sitt innlegg med følgende forklaring på egen hodepine:
«We are no longer medical doctors; we are servants who are serving our masters».
Bernd Müller, HTV for overlegene, Molde sjukehus
--------
Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!
Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal