Innlegget ble først publisert på Paul Joakim Sandøy sin Facebook-side.
Selvfølgelig hadde troverdigheten i dette vært mye større om jeg rakk å skrive det for en måned siden. Men jeg lover at jeg mente det samme da. Dessuten, etter fire seire på rad, kan det være at gehøret for standpunktet nå er større:
For en måned siden leste jeg at flere ønsket Ole Gunnar Solskjær sparket som Molde-trener. Først og fremst kom det fra sinte supportere på vei hjem etter nok et tap, men de var ikke alene. Både Solskjær selv og direktør Øystein Neerland ble presset av journalister med pinlige spørsmål om tillit og sparking and all that jazz i ukene som fulgte.
(Kronargumentet syntes å være at Tor Ole Skullerud fikk sparken etter bedre resultater enn Solskjær på tilsvarende tidspunkt. Og jeg som trodde vi alle var enige om at Skullerud aldri skulle ha blitt behandlet på den måten han ble.)
Et lite spørsmål, som altså kommer en måned for sent: Hvem er det vi tror at vi er?
Jeg spør, fordi jeg i min oppvekst klappet inn fem sølv for MFK. Alltid sølv, og aldri gull. Og innerst inne trodde vi vel alle at det alltid skulle være sånn.
Og i 100 år hadde vi rett. Helt til Ole Gunnar kom hjem. Og plutselig sto vi der foran Hotel Alexandra og opplevde det vi aldri trodde vi skulle få oppleve. Og neste år fikk vi oppleve det igjen. Og året etter vant vi tidenes cupfinale. Og, som et lite apropos: I fjor vant vi gruppespillet i Europaligaen mot Fenerbahce, Ajax og Celtic.
Og så våger enkelte - som om det ikke finnes noe som heter skam eller respekt eller ære her i denne verden - å foreslå at Ole Gunnar Solskjær bør slutte i jobben mot sin vilje, bare fordi man ikke er fornøyd med begynnelsen av årets sesong?
Dessverre frykter jeg at dette er et symptom på noe større. Jeg tror at Molde, i den avgjørende prosessen med å kvitte oss med selvbildet som den evige toer, også glemte at vi likevel var underdogs. Vi glemte at vi kom fra en by med rundt 25 000 innbyggere (der en tredjedel møter opp på kamp), og begynte å tro på Fagermos febersnakk om dynasti. Vi glemte at det er tilnærmet naturstridig at vi er blant Norges beste klubber gjennom tidene, og begynte å skrive cupfinalesanger med eplekjekke punchlines som "vi ses jo i Oslo i november neste år". Vi glemte hvor mye vi mislikte arrogante og bortskjemte Rosenborg-supportere på 90-tallet, og begynte å oppføre oss til forveksling likt. Slått barn slår selv, antar jeg.
Det heter at i fotball er suksess ferskvare. Men det er noe styreledere sier på pressekonferanser når de skal forsvare trenersparking - ikke en oppskrift på varig suksess. Ei heller på hvordan man bør behandle tidenes mestvinnende Molde-trener.
Ole Gunnar Solskjær er en av ytterst få norske trenere som har bevist at han kan skape suksess flere år på rad. Og viktigst: Han har fått et lag og en by som aldri turte å tro på seier, til å tro at de kan vinne alt. Derfor er min tillit til Ole Gunnar Solskjær tilnærmet ubegrenset. Jeg lar ham faktisk rykke ned før jeg i det hele tatt tør tenke tanken på et skifte. Og selv da er det få jeg heller ville hatt til å lede oss opp igjen.
I stedet for å skjemme oss ut på denne måten, kan vi la årets sesong være en påminner: Vi er fortsatt underdogs. Vi skal fortsatt være et kravstort publikum, og fortsatt tro på gull. Men la oss ikke glemme hvem vi er og hvor vi kommer fra. Litt ydmykhet tar ikke bort noe fra prestasjonene som måtte komme - tvert imot.
Paul Joakim Sandøy
--------
Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!
Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal