Å gjøre sektorproblemer til Høgskolen i Moldes ansvar, eller å kreditere NTNU for den maritime næringens imponerende satsing på Ålesund, er feil diagnose. Derfor kan en fusjon med NTNU også være feil medisin.

Kunnskapsdepartementet – og sannsynligvis et flertall på Stortinget – mener at større enheter er det som skal til for å gjøre fagmiljøene mer levedyktige. Det er vanskelig å belegge at det faktisk er en positiv sammenheng mellom institusjonsstørrelse og kvalitet i undervisning og forskning, men troen på en slik sammenheng er svært sterk. Ledelsen ved HiM har hittil ikke delt denne troen – og satset på frivillige allianser og selvstendighet. Dette er ikke gjort i blinde – slik tenkning har bidratt til den tyngden som har sikret oss retten til å tilby master- og doktorprogrammer. Kollega Kai Olsens innlegg kan ses på som et tegn på at det nok er flere ansatte som også tenker at «nå får det være nok stahet – verden endrer seg, vi får gi etter  og la oss fusjonere».  Og da er nok NTNU etter manges mening det beste alternativet – om de vil ha oss.

Næringslivsledernes utgangspunkt er at vi vil bli en enda bedre samarbeidspartner for dem, som en satellitt av NTNU. Dels belegges dette med å vise til hva den maritime næringen på Sunnmøre har fått til i Ålesund. Ja, det er uten tvil imponerende det de har fått til, en satsing som dels knyttet til det som var Høgskolen i Ålesund, dels til Norsk Maritimt Kompetansesenter og Ålesund Kunnskapspark. Dette har i vesentlig grad skjedd uten at høgskolen har vært en del av NTNU – og det viser at man kan få til mye med samarbeid og sterk vilje – også uten fusjon.

Kai Olsen viser til at «noe skjedde på 90-tallet», og at HiM ikke tilpasset seg det som skjedde. Ja, det har sannelig skjedd mye med både høgskolen og høyere utdanning generelt siden Distriktshøgskolen og Sykepleieskolen ble etablert. Ingen tvil om det. Mens høyere utdanning var forbeholdt de få som hadde gode nok karakterer til å konkurrere seg inn på høyere utdanning, har vi i dag om lag halve ungdomskullene inn i våre utdanningsløp. Det ville være rart om dette ikke skulle gå ut over kvalifikasjonene og gjennomføringsevnen til den gjennomsnittlige student. Men dette er ikke spesifikt for HiM – dette er sektorproblemer som angår både høgskoler og universiteter. Og jeg vil påstå at lille HiM har klart seg godt i konkurransen med de større og sterkere.

Institusjonen som startet som to små utdanningssteder med noen titalls studenter i hvert kull, har i dag over 2000 studenter og 200 ansatte. Ikke ubetydelig i en by på 26 000 innbyggere. Vi har siden 90-tallet foretatt en meget vesentlig oppgradering av kompetansen til de ansatte med bevisst satsing på doktorgradsløp og førstelektorprogram blant annet. Dette har gjort at vi har vært gjennom mange akkrediteringsløp hvor vi er vurdert av vitenskapelige komitéer som kompetente til å tilby masterutdanninger på alle våre fagområder og doktorgrad på to (logistikk og helse/sosialfag). Så det virker litt spesielt hevde at HiM har stått på stedet hvil uten å ha fulgt med i timen. Olsen mener vi burde imponere myndighetene med å ha vitenskapelig produksjon som overgår universitetene, men det blir et urimelig krav når en vet at disse institusjonene har veldig mye større bevilgninger til forskningsvirksomhet og tusenvis av stipendiatstillinger. Vi klarer oss imidlertid godt sammenlignet med sektoren for øvrig (som nesten utelukkende består av høgskoler som er større enn vår), og vi har en vitenskapelig publisering som ligger over gjennomsnittet for høgskolene, og på nivå med Norges Handelshøgskole.

Men for all del. Også jeg har gått noen runder med meg selv i det siste – er det ikke nå på tide å snu, og gå for en fusjon, eksempelvis med NTNU? Vil vi overleve som liten og selvstendig? Det er mye som tyder på at kravene som stilles til å drive med mastergrader og doktorgrader blir tøffere, og det er foreslått målekriterier som vil belønne store programmer. Det er ingen tvil om at dette vil få konsekvenser for oss. Vi vil måtte fokusere vår virksomhet enda mer, og antakeligvis legge ned programmer som har for svak rekruttering. Og kanskje blir vi også utsatt for enda strengere krav etter hvert.

Det springende punktet er om en slik fusjon er løsningen. HiM blir underlagt et styre i Trondheim hvor vi sannsynligvis ikke blir representert. Sannsynligvis blir vi heller ikke representert i fakultetsstyrene. Muligens kan logistikk sloss seg til et eget institutt med en viss selvråderett. De fleste beslutninger blir tatt i Trondheim – av organer som skal styre Norges største universitet. Om aktiviteten i Molde opprettholdes, vil vi utgjøre 4-5% av den store institusjonen i form av studenter og ansatte – og 2-3% av budsjettet. En mygg i de fleste sammenhenger.

Her er mulige beslutningsutfordringer som kan ligge på styrebordene i Trondheim:

  • Vi har fått beskjed om å spare inn. Vi har studium X i Molde og studium Y i Trondheim som har samme profil. I Molde er det 2 søkere per studieplass, i Trondheim 10. Gjennomsnittskarakter for opptak i Molde er 3.9, i Trondheim 5.1. Hvilket studium skal vi satse på – og hvilket skal vi legge ned?

  • Doktorgradsstudiet i logistikk har kun 3 kandidater ut i året. Kravet fra departementet er 5. Enten må vi legge ned, eller så får vi fusjonere programmet med et studium i Trondheim. Noen av kursene blir lagt til Trondheim. Nye stipendiater bør kunne velge om de vil bosette seg i Molde eller Trondheim.

  • Siden vi har redusert studietilbudet i Molde innen fag X, Y og Z har vi overtallige blant fagansatte og i administrasjonen. Det er vanskelig å si dem opp, men de kan vel tilbys å utføre sin jobb i Trondheim?

Hvordan vil styrearbeidet i Trondheim bli vurdert av eieren, KD? De har etablert 9 kvalitetsindikatorer som de vil styre etter. Ingen av disse omhandler tilgang til høyere utdanning i distriktene. Direkte eierstyring, gjerne med tydelige og skjerpede krav, avløses av filialstyring fra en stor fusjonspartner. Om NTNU-organene sakte slanker ned tilbudet i «satelittbyene» vil det neppe bli påtalt av KD. Skriften på veggen er tydelig for dem som vil lese: – KD ønsker en sentralisering av høyere utdanning og forskning, - kamuflert som en kvalitetsreform.

Det er derfor grunn til bekymring. Uansett. Det er veldig bra at det er lokalt engasjement for høgskolen – men jeg er usikker på om næringslivslederne og Kai Olsen har det rette svaret. Det finnes noen erfaringer fra regionaliseringen av både veg- og helsesektoren som en kanskje kan trekke lærdom av. Det kan heller ikke utelukkes at en og annen bedrift med eiere utenfor regionen kan ha gjort seg sine erfaringer med fjernstyring.

Samtidig skal vi selvsagt ikke utelukke at en fusjon kan åpne for muligheter med positivt fortegn for høgskolen og dens omgivelser. Men det ligger en fundamental usikkerhet i en slik beslutning som gjør enkle svar vanskelige. Vi skal ikke glemme at Høgskolen i Molde har vist seg meget livskraftig og med en betydelig endringsvilje. De egenskapene vil komme svært godt med, uansett hvordan denne ferden ender.

Harald M. Hjelle, førsteamanuensis, Høgskolen i Molde

---

Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!

Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal

Følg Nordvest Debatt på Twitter

Følg Nordvest Debatt på Facebook