I lørdagskronikken «Hvor skal vi bo når vi blir gamle og syke?» stiller førsteamanuensis Else Lykkeslet ved Høgskolen i Molde mange viktige og vanskelige spørsmål. Noen av de vil jeg gjerne komme tilbake til.

Men aller først ønsker jeg å rette opp Lykkeslet sine feilinformasjon om Molde kommunes budsjettavvik for 2015. Hun opplyser om en «kjempesprekk i kommunebudsjettet på 50 millioner i år». Det riktige er 13,9 millioner. Misforståelsen kan kanskje skyldes at Lykkeslet blander med tall fra tidligere år (sprekken var f.eks. 37 mill i 2014), eller at hun blander med sammenligningstall mellom Molde kommune og gjennomsnittet av kommunegruppe 13 (vi bruker mer på helse og pleie enn sammenlignbare kommuner). Jeg er fullstendig klar over at hovedpoenget i Lykkeslets ellers gode kronikk ikke var størrelsen på budsjettavviket, men når hun som forsker først tar med slike tall er det viktig at de faktisk er riktige. I hvert fall i rimelig nærhet. Prognosen var behandlet i siste kommunestyremøte, og ligger lett tilgjengelig på kommunens hjemmeside. Det hadde tatt få minutter å kvalitetssikre tallet.

Lykkeslet har mange viktige kommentarer/spørsmål som vi som politikere må ta med oss. Jeg velger å konsentrere mitt innlegg rundt noen av de aller vanskeligste: Hvor skal personer som er gamle og syke bo og få pleie og omsorg i Molde kommune? Må man påregne å først bo i omsorgsbolig, og deretter i sykehjem? Og må vi bygge ned antall sykehjemsplasser for å få på plass flere omsorgsboliger?

Dette er omfattende spørsmål, og selvfølgelig helt umulig å svare kort og godt på. For de som ønsker å se nærmere på dette anbefaler jeg to av kommunens egne dokumenter: Helse- og omsorgsplanen fra 2013 «Lengst mulig i eget hjem» og den splitter nye og etterlengtede «Gjennomgang av pleie- og omsorg inkl. tiltak funksjonshemmede». De er tilgjengelige på kommunens hjemmeside.

Begge peker på viktigheten av et godt fungerende tjenestetilbud på ulike nivå, og at tilbud må tildeles ut fra hjelpebehovet hver enkelt bruker har. Molde kommunes budsjett til helse og omsorg er på totalt 538 millioner (ref. budsjettskissen for 2016), derav ca 300 millioner til pleie og omsorg. Pengene må brukes klokt for å kunne hjelpe flest mulig. Når vi sammenligner oss med andre kommuner (gruppe 13) ser vi at Molde kommune bruker mindre på både hjemmebasert omsorg og omsorgsboliger, men mer på sykehjemsplasser. En sykehjemsplass koster i overkant av 1 million pr år. Kommunens andel av denne kostnaden er ca. 850 tusen. De sykeste skal ha sykehjemsplass når de trenger det, men flere må få tilbud på et lavere nivå.

Mitt svar på det innledende spørsmålet blir at man skal få tilstrekkelig pleie og omsorg i sitt eget hjem så lenge som mulig, gjerne i kombinasjon med avlastning og dagsenter. Molde kommune var blant de aller første kommunene som etablerte dagtilbud for demente, et svært godt tilbud på Råkhaugen.

Når det ikke lenger er mulig å bo i eget hjem bør de som kan greie det få tilbud om et nytt hjem i døgnbemannet bofellesskap. For noen vil dette være deres siste hjem på jorden, men andre etter hvert blir så syke at de må flytte videre til sykehjem. Noen vil selvfølgelig også flytte rett fra eget hjem til sykehjem. Det er graden av sykdom og graden av hva den enkelte selv kan greie som avgjør dette. Lykkeslett skriver om demente og etterlyser tilpassede tjenester i hele sykdomsforløpet. Hun spør samtidig om den demente først skal måtte «skape seg et nytt hjem» i en omsorgsbolig, for senere å gjøre det samme i et sykehjem? Ja, det kan skje. Kravet om at pengene skal rekke til flest mulig, og at dette igjen krever tilpassede tjenester gjør at vi må forbeholde sykehjemmet til de som trenger det mest. Jeg kan ikke se at det blir rett å flytte noen til sykehjem med begrunnelse at de vil kunne komme til å trenge det senere i sykdomsforløpet. Dagens behov må være styrende.

Mitt resonnement bygger imidlertid på en viktig forutsetning, nemlig at vi må ha gode tilbud på alle nivå, inkludert døgnbemannede bofellesskap. Det bringer oss over i spørsmålet om vi må legge ned sykehjemsplasser for å få på plass døgnbemannede bofellesskap? Ideelt sett skulle man gjerne både forsterket hjemmetjenesten ytterligere (den er styrket de siste årene), og fått på plass langt flere omsorgsboliger (vi har altfor få!), før vi eventuelt så på behovet for antall sykehjemsplasser. Virkeligheten er imidlertid ikke slik. Utfordringen er fortsatt slik at man må bruke de pengene man har tilgjengelig på en slik måte at man kan nå flest mulig med et godt tilbud. Vi må til og med tørre å stille spørsmålet om hva som er godt nok tilbud og hva det skal koste for brukeren, og vi må samarbeide godt med bruker, pårørende og frivilligheten. I den omfattende gjennomgangen kommunen nå har gjort, ledet av utviklingssjef Randi Myhre, ser vi at kostnadene til en heldøgnsbemannet omsorgsbolig vil være i underkant av 400.000 (kommunens andel). Rapporten påpeker at en oppbygging av tjenester i hjemmet og i bofelleskap må gjøres ved omfordeling av rammer fra institusjonsdrift, og det er synliggjort potensiale for omgjøring av plasser i langtidssykehjem til heldøgnsbemannet bofellesskap. Vi er avhengig av å gjennomføre prosessene parallelt. Molde Høyre jobber for at vi i løpet av denne valgperioden skal få på plass 50 omsorgsleiligheter med heldøgnsbemanning. Det er et «hårete mål», men vi skal jobbe hardt for det!

For øvrig vil jeg takke for at Lykkeslet retter fokus på temaet, og spesielt for at hun påpeker viktigheten av et demensvennlig samfunn. Molde kommune skal være en demensvennlig kommune, der alle innbyggere tar hensyn til at det finnes demente midt i blant oss, særlig i tidlige faser av sykdommen. Informasjon og kunnskap blir viktig, og Lykkeslet har slik kunnskap. Som politikere ser vi frem til regjeringens Demensplan 2020, og lover å ta Lykkeslet sin oppfordring om å sette oss godt inn i planen på alvor. Vi vil gjøre vårt beste for å sikre langsiktig planlegging innenfor de rammene vi har.