2017 har vært et dårlig år for norsk idrett. Da snakker vi ikke om håndballjentenes finaletap eller den svake innsatsen i herrefotball.
For på banen, i løypa, i klubbhus og på stadion er norsk idrett slik den skal være. Basert på dugnadsånd, folkelighet og en «alle skal med» som grunntanke. Men også med fremragende idrettslige prestasjoner, basert på et profesjonelt støtteapparat.
Det er i toppen av norsk idrettsledelse det har gått galt, ikke bare i 2017, men langt bakover i tid. Det var i år vi ble kjent med hvordan de fremste av norske idrettsledere hadde forvaltet fellesskapets midler. Dyre viner og eksklusive middager hører kanskje med i visse sammenhenger. Men ikke på det nivået som har kommet fram i år.
Vi har lenge visst at det er pengene som råder i toppidretten. Både nasjonalt og ikke minst internasjonalt. Da Norge i sin tid søkte om å få arrangere OL på Lillehammer i 1994, kom det fort fram at pampeveldet rådet. Men norsk idrett svarte med å vise at idrett er folkefest og ikke dyre viner og kanapeer. Den gang.
Godt over 20 år seinere framstår kanskje drømmen om det folkelige naivt, i møte med idrettens mektige ledere og alle som skal ha fortjeneste på idretten. Men etter vår mening er det viktigere enn noen gang å holde fram idealet om en idrettsbevegelse tuftet på fellesskap, dugnadsånd og ikke minst nøkternhet.
De siste dagene har vi igjen fått se at norsk idretts fremste tillitsvalgte har brukt enorme summer på det vi mener er en fullstendig feilprioritering. Toppene i Norges idrettsforbund skal ikke bruke rådgivere til 2.000-3.000 kroner timen for å svare på spørsmål fra journalister.
Har du et av de fremste tillitsvervene i norsk idretts baserer det seg nettopp på tillit. Vi har forståelse for at det i visse sammenhenger kan være riktig og greit med dyre middager og gode betalte råd. Men slikt har dessverre fort en tendens til å bli vanlig i stedet for uvanlig. Norsk idrett må gjenvinne folkeligheten.