Blir Erna Solberg bare ettergivende?

Etterdønningene etter stortingsvalget har lagt seg. Mandag 2. oktober møttes de 169 folkevalgte som utgjør Stortinget de neste fire åra, for første gang for å godkjenne valgresultatet. Det ble en ren formalitet. Neste uke starter hverdagen i norsk politikk med å stake ut kursen hvordan landet best skal styres. Det eneste som er sikkert, er at Erna Solberg er statsminister for en regjering sammensatt av Høyre og Fremskrittspartiet. Regjeringen har ikke flertall i Stortinget. Det åpner for mer usikkerhet enn på lenge.

Etter at kongen har lest opp regjeringens trontale, skal Stortinget bruke to dager på å debattere hvordan landet kan og bør styres. Torsdag 12. oktober legger finansminister Siv Jensen fram regjeringens statsbudsjett for 2018. Der viser regjeringa hvordan den vil bruke pengene neste år. Regjeringens statsbudsjett markerer starten på den viktigste politiske debatten fram til jul. Det er lite originalt å spå at det kommer til å bli heftige dragkamper rundt pengebruken og prioriteringene.

For statsminister Erna Solberg vil det bli viktig å komme til enighet med Venstre og Kristelig Folkeparti om det første statsbudsjettet i en ny regjeringsperiode. Solberg kan ikke kjøre for hardt på olje- og gassutvinning, heller ikke røre kontantstøtten til heimeværende foreldre. Spørsmålet er hvor ettergivende Erna Solberg må være overfor KrF og Venstre for å få deres støtte til statsbudsjettet. KrF har uttalt at de ikke er ute etter å felle Solberg-regjeringa. Hvordan KrF vil opptre, er likevel et usikkerhetselement. Vi tror statsministeren velger å strekke seg svært langt for å unngå en opprivende strid med de to tidligere støttepartiene, og for å markere at Høyre, Frp, Venstre og KrF i fire år viste at det er mulig å finne fram til løsninger alle fire kan akseptere. Vi regner samtidig med at Senterpartiet, som nesten doblet antall representanter i Stortinget, og et revansjesugent Arbeiderpartiet vil benytte statsbudsjettet til å markere front mot regjeringa. Det er opposisjonens privilegium. Velgerne forventer at partiene, både posisjon og opposisjon, opptrer konstruktivt for å finne løsninger som gagner landet, framfor å bruke statsbudsjettet i et sololøp for å fremme sin egen fortreffelighet.