Det franske presidentvalget er på mange måter ganske likt det amerikanske. Igjen ser vi et valg der de partipolitiske skillelinjene er erstattet med hvilken person du tror er mest skikket til jobben som president. Er dette en trend vi vil se også i andre land?
Denne lederartikkelen skrives før valgresultatet i Frankrike er klart, men alle målinger tydet på at Macron ville ta en solid seier over Marine Le Pen. Macron stilte til valg med bevegelsen «En Marche!», og han har ikke latt seg koble til noen av de politiske partiene eller til en høyre- eller venstreside. Politikken går ut på at Macron nærmest skal representere det franske folk alene. Også partiet Front National er mer en person enn et parti. Slik så vi det også i USA der Donald Trump kom utenfra det politiske systemet og banet seg veg inn til det ovale rom i Det hvite hus.
Franskmennene velger en president som i forrige valgomgang fikk litt i underkant av en firedel av stemmene. Nå velges han fordi franskmenn flest ikke vil ha en politisk styring som er så langt ut på høyresiden som Le Pen er. Det så vi også da Marines far Jean-Marie var i finalerunden i 2002.
Macron-seier betyr fortsatt sterk EU-tilknytning, fortsatt aktivt NATO-medlemskap og fortsatt fransk deltakelse i globalt økonomisk samarbeid. Le Pen vil ha Frankrike ut av Schengen-avtalen. Hun er langt mer Putin-vennlig og vil ha Frankrike ut av NATOs felles kommandostruktur. Hun ligner Trump i innvandringsspørsmål og vil ansette 15.000 politifolk for å kaste ut innvandrere som har begått forbrytelser. Macron på sin side har skrytt av Angela Merkel i nabolandet Tyskland når det gjelder flyktninger.
Le Pens velgere har sagt klart og tydelig at kampen mot innvandring er den viktigste saka, og det franske valget kan brytes ned til et spørsmål om nasjonal proteksjonisme mot globalt samarbeid. Og et valg mellom to svært ulike personer. I dag vet vi hvordan det gikk i USA og hvordan det gikk i Frankrike.