Kommunene langs kysten har mye å by på, blant annet areal som oppdretterne av fisk og sjømat benytter. Er det rimelig at kystkommunene får en viss leie for arealene på sjøen som brukes til næringsvirksomhet? Nettverk for fjord- og kystkommuner, der vi også finner fire av romsdalskommunene, mener kystkommunene bør ha sin del av verdiskapingen oppdrettsnærings står for.

Tankegangen bak kravet om å få en viss leie for sjøarealet er følgende: Sjøarealet er en del av fellesskapets eiendom. Verdier som skapes av næringsvirksomhet, skal også fellesskapet ha en del av. Når det lages faste installasjoner, som vindmøller, får vertskommunen eiendomsskatt. Men når fiskeoppdrett får benytte areal til oppdrettsmerder eller andre fortøyde anlegg, har kommunene sjøarealet ligger i, hittil ikke fått noen leie av areal. Interesseorganisasjonen for kyst- og fjordkommunene ser for seg at fiskeoppdrettsselskapene betaler 20 øre for hver kilo produsert laks i arealleie. Etter vår mening er dette et forståelig krav.

Vi har paralleller med fellesskapets ressurser på andre områder, eksempelvis vannkraft. Da storsamfunnet bestemte seg for å benytte vannet fra fjellområdene i Nesset og Rauma til kraftproduksjon og ledet vannet til Grytten kraftanlegg, fikk både Nesset og Rauma kompensasjon i form av et visst antall kilowattimer kraft, som kommunene kunne bruke eller selge. Når oppdrettsselskapene etablerer anlegg, søker de om konsesjon og betaler staten for den. Oppdrettsanlegg kan flyttes. I dag er det tilfeldig hvilken kommune som nyter godt av skatteinntektene. Kystkommunene kunne benyttet sjøarealene til andre formål; reiseliv, båthavner, rekreasjonsområder. På landjorda er det allment akseptert å betale leie for areal. Det er naturlig å tenke seg at samme prinsipp bør gjelde for sjøareal. Hvorvidt en slik arealleie i praksis skal betales ut fra antall kilo produsert fisk eller ut fra størrelsen på arealene som benyttes, vil kunne belyses når ordningen kyst- og fjordkommunenes forslag skal utredes grundigere.