Den mest kjente partisplittelsen i nyere norsk historie fant sted under Venstres landsmøte på Røros i 1972. Spliden oppsto etter folkeavstemningen om EF-medlemskap. I Venstre var det da sterke krefter for EU-medlemskap, og tilsvarende sterke motstandere.
Bråket endte med at landsmøtet vedtok å støtte deltakelse i Lars Korvalds (KrF) nye Nei-regjering. Med Helge Seip i spissen marsjerte en stor gruppe ut av salen i protest og startet et helt nytt norsk parti: Det Nye Folkepartiet, som ble til Det Liberale Folkepartiet (DLF). Splittelsen varte fram til 1988, to de to partiene igjen ble til et samlet Venstre.
I alle politiske partier er det strid og indre uenighet. Det er nok å nevne Venstres nærmeste allierte, som også drages mellom de to store i norsk politikk. Men KrF har likevel i større grad greid å la opprørere og splittelse bli mindre viktig.
For partiet Venstre har splittelse og merkelappen som vingleparti blitt hengende. Ofte veldig urettferdig. Men svært ofte brukt av meningsmotstandere. I 2017 er det fortsatt Venstres svøpe å oppleve indre strid som andre vil utnytte.
Mange mener at partiets ønske om både være et liberalt borgerlig, næringslivsvennlig parti og samtidig være et miljøfyrtårn uansett er en umulighet.
Plan B skaper størst splittelse i Venstre akkurat nå. Hvem skal partiet samarbeide med om det ikke blir en Sentrum-Høyre-regjering? En splittelse som ifølge Aftenposten går helt til topps i partiets ledelse. Venstre holder sitt landsmøte i Ålesund første helga i april. Da skal partiet vedta sin plan B. Men akkurat nå er det høgst usikkert hva den skal bestå av. Mange er misfornøyd med å støtte en blåblå regjering. Men neppe så misfornøyd at det frister å havne uten innflytelse noe sted. Det er vanskelig for et parti som for øyeblikket vaker rundt sperregrensa. Det siste partiet trenger framover er indre splittelse.