Det ulmer i deler av Fremskrittspartiet når partiet lørdag samler seg for å nominere kandidatene til høstens stortingsvalg. Frp-ledelsen kunne nok tenkt seg en annen opptakt til helgas nominasjon og fylkesårsmøte enn rabalderet rundt to Frp-politikere fra Kristiansund. Tidligere denne uka fortalte Geir Nordli og Roy Olav Holten at de var blitt ekskludert fra partiet på livstid. Hva som har skjedd innad i Fremskrittspartiet, mellom de to kristiansundspolitikerne og fylkesledelsen, vet vi ikke. Kan hende var det den meget krasse ordbruken i et leserbrev som var gjengitt i Tidens Krav som utløste utestengelsen. Kan hende ligger det enda mer bak? Slik saka framstår virker det som om de to Frp-politikerne i Kristiansund er ekskludert fra partiet på grunn av meningsytringer. I så måte er det interessant å se hvordan Fremskrittspartiet håndterer uenighet.

Går vi 23 år tilbake i tida, opplevde Frp ett av sine mest dramatiske kapittel under landsmøtet på Bolkesjø – på folkemunne omtalt som «Dolkesjø». Splittelsen den gang kom som et resultat av politisk uenighet mellom dem som ville ha partiet i liberalistisk retning, Tor Mikkel Wara og Ellen Wibe var blant dem, og Carl I. Hagens fløy som sto for populisme med innvandringskritikk som hovedsak. Seinere har Frp opplevd opprivende internstrid som førte til at blant andre Vidar Kleppe og Jan Simonsen ble ekskludert. I Møre og Romsdal, med sterke fogderiinteresser, vil prosesser og vedtak ofte føre til at noen blir skuffet og såret. Det er mulig å lese innlegget fra de to kristiansunderne i lys av skuffelsen, men ordbruken og tonen var hinsides folkeskikk.

I alle politiske parti vil det være spenninger mellom personer som har ulike meninger i stridssaker. Både Arbeiderpartiet og Høyre har klart å leve med at lokalpolitikere har gått hardt ut mot egne statsråder og eget fylkesparti, for eksempel i sjukehussaka. Frp derimot framstår som militant i reaksjonene, der meningsmangfold er vanskelig å tolerere. Vi har ikke oppfattet at Frp utpreger seg ved å være en helt ensartet gruppe. Partikulturen er utfordret på nytt: Skal Frp ha som strategi å skyve såra, skuffa og sinte medlemmer ut av partiet? Populisme har åpenbart sin pris.