Økt arbeidsledighet i mange regioner kommer til å bli en av de store sakene i høstens valgkamp. Fallet i oljeprisen har spesielt påvirket sysselsettingen fra Kristiansand til Nordvestlandet. Opposisjonen har i økende grad utfordret regjeringa på dette punktet. Samtidig med nedgangen i oljejobber skapes det nye arbeidsplasser i andre sektorer. Det store stridstemaet er bare hvor mange, og hvordan det påvirker sluttregnestykket. I kampen for å overbevise velgerne ser vi at politikerne ofte bruker ulike og motstridende talløvelser.

Finansminister Siv Jensen har forsøkt å argumentere for at det er skapt 80 000 nye arbeidsplasser i privat sektor de siste tre åra. I en artikkel i Morgenbladet prøver kommentator Aslak Bonde å dykke mer ned i disse tallene. I sitt regnestykke tar finansministeren utgangspunkt i en ringvirkningsrapport som viser en nedgang på 50 000 årsverk i petroleumsrelaterte næringer. I samme periode er det blitt 30 000 flere sysselsatte totalt. Ved å legge sammen de to tallene kommer Jensen fram til 80 000 nye jobber. Denne metodikken bestrides av opposisjonen.

Også når det gjelder rapportering av ledighetstall er det ulike beregningsmetoder. Mange skvatt da Tv2 denne uka meldte at den reelle arbeidsledigheten i Norge er på 7,8 prosent. Et langt høgere tall en det man finner igjen i den offisielle ledighetsstatistikken. I et oppfølgende intervju sier tidligere arbeidsminister Robert Eriksson at hans inntrykk er at det er en stilltiende politisk enighet i Norge om å bruke en ledighetsstatistikk som ikke forteller hele sannheten. Eriksson legger skylden på Arbeiderpartiet, men innrømmer samtidig at han brukte den samme beregningsmodellen da han var arbeidsminister.

Politikerne må gjerne fortsette med å diskutere statistikk, det kan å prøve å finne et felles referansegrunnlag. Samtidig er det krevende. Vi tror imidlertid at det er større interesse for tiltak som kan bidra til at det skapes nye arbeidsplasser, spesielt i det private næringsliv.