Skal Venstre heie fram Erna Solberg eller Jonas Gahr Støre som landets neste statsminister etter valget i september? Eller satse på å ha tyngde i seg selv til å forsvare ni plasser på Stortinget, og være i en vippeposisjon der de kan shoppe løsninger fra både den ene og den andre grupperingen i Stortinget? Det er litt av dilemmaet Norges eldste parti som i slutten av januar fyller 133 år.
Flere meningsmålinger den siste uka varsler skjebnetid for partileder Trine Skei Grande og Venstre. Venstre sliter med så lav oppslutning blant velgerne at ingen med sikkerhet kan si om partiet havner over sperregrensa på fire prosent – som trengs for å bli med i kampen om 19 utjevningsmandat til Stortinget. Det var et utjevningsmandat som sikret Pål Farstad fra Kristiansund plass i Stortinget inneværende periode.
Siden 2013 har Venstre vært støtteparti for Erna Solbergs regjering. Venstre har presset regjeringen i miljøspørsmål, kollektivsatsing og for å gi bøndene et bedre jordbruksoppgjør. Men velgerne opplever ikke Venstre som noen trygg havn, viser meningsmålingene. Venstre kritiserer hemningsløst regjeringen den selv støtter. Særlig forholdet til Fremskrittspartiet er betent. Samtidig vet Venstre at kompaniskap med et kjempesterkt Arbeiderparti etter valget vil gjøre Venstre enda mer marginalt i den politiske hverdagen.
Denne uka samles partiets sentralstyre for å legge strategien for stortingsvalget. 1. april samles Venstre-folk fra hele landet til landsmøte i Ålesund. Blir Venstre et urbant storbyparti? I så fall: Vinker partiet farvel til distrikts-Venstre? Venstre har tre muligheter hvis partiet ønsker innflytelse: 1. Samarbeid med Høyre og Frp og KrF. 2. Samarbeid med Ap og Sp. 3. Alenegang med håp om å havne på vippen i regjeringsspørsmålet. Venstre må først klare å bli enig med seg selv hva de vil – det har ikke alltid vært Venstres styrke. Til sjuende og sist er det velgerne som avgjør om Venstre fortsatt skal være å regne med på Stortinget, eller om partiet skyves ut i det ytterste mørke.