I oktober 2016 startet jakta på 47 ulv i Norge, 24 av disse innenfor «ulvesonen». Sona omfatter deler av Hedmark og Akershus og hele Oslo og Østfold. Tallet på ulv som skulle skytes var bestemt gjennom rovdyrforliket på Stortinget, som ga regionale rovviltnemndene langt større innflytelse.
At så mye ulv skulle jaktes på vakte oppsikt, siden det er godt under 100 ulv i Norge totalt. 57.000 mennesker skrev under på en protestliste. Fellingsvedtaket ble klaget inn til Klima- og miljødepartementet. Og før jul ble kvoten redusert fra 47 til 15 dyr. Justisdepartementets lovavdeling mener felling innenfor sona vil bryte med naturmangfoldsloven og Bernkonvensjonen.
I går ble ulv nummer 15 skutt i Ringsaker i Hedemark. Med det er ulvejakta brått slutt. I hvert fall foreløpig. Men ulvestriden er det ingen ende på. Både debatten og ulven var nesten borte i Norge – inntil for noen tiår siden. Nå har ulvekrangelen igjen blitt et slags by mot bygd-fenomen, som gjentas rituelt med hyppige mellomrom. Det må begge sider ta ansvaret for.
Men politikerne må også ta sin del av ansvaret. Som når de inngår et rovdyrforlik, kanskje i strid med våre internasjonale forpliktelser, som slett ikke er et forlik lengre. Nå er det geografisk tilhørighet og ikke partilinjene som forteller hva du mener om ulven.
Etter vår mening skal ulv være en del av norsk natur. Men ikke i hagen til folk og på skolevegen til våre barn. Ulv skal kunne vandre mellom områder og over landegrenser, men skal ikke ha sau og lam som hovedrett i sitt kosthold.
Det er plass til både ulv og beitedyr. Vi kan ha levende bygder og store rovdyr i landet. Men det krever en aktiv forvaltning, bygd på forhandlinger og kompromiss. Hvor mye ulv vi skal ha i Norge synes dessverre mer uklart enn noen gang.