Det var oppsiktsvekkende opplysninger kommuneoverlege Cato Innerdal i Molde kommune la fram før jul. Kommunen har kartlagt at skriftlig informasjon om pasientene ble sendt elektronisk bare for hver fjerde pasient kommunen mottok fra sjukehusa. Fra mars i år til desember mottok 751 pasienter fra sjukehuset – pasienter som hadde behov for videre behandling eller oppfølging fra kommunen. 579 av pasientene hadde ett til felles: Sjukehuset hadde ikke sendt skriftlig informasjon elektronisk om pasientens helsetilstand.
Molde sjukehus har sin forklaring. Ifølge legene får hver pasient med seg en skriftlig orientering om behandlingen, om medisiner og om oppfølging. Haken er at informasjonen sendes med pasienten i en konvolutt, ikke til kommunen. Informasjonen om pasienten finnes oppsummert, selv om det ikke er en fiks ferdig epikrise, men når ikke fram til kommunen i god tid. Sett fra pasientens ståsted er det ubegripelig at de to nivåene i helsetjenesten ikke har klart å få til flyt i informasjonen. Hvorfor må det være så vanskelig? Naturligvis må kommunen vite hvilken behandling og oppfølging pasienten skal ha. Kommunene kan ikke drive detektivarbeid for å få kunnskap om pasienten.
Vi kan ikke ha et helsevesen der meningen er at pasienten ikke skal merke om helsehjelpen utføres av spesialisthelsetjenesten eller primærhelsetjenesten, mens det samme helsevesenet ikke har utviklet systemer for utveksling av pasientinformasjon. Samhandlingreformen betinger at to parter spiller på lag, ikke snakker forbi hverandre. Det er fem år siden reformen ble innført. Helseminister Bent Høie bør innføre en ny kvalitetsmåling; nemlig hvor mange pasientene det følger elektronisk informasjonen med til kommunen. For kommunen er det viktigste neppe å få en fullstendig epikrise på dag nummer én, men en oppdatert oversikt over behandling, legemidler og videre behandling som skal skje i regi av kommunen. Kall den hva du vil, men informasjonen må komme raskt og til riktig mottaker. Her har ledelsen i Helse Møre og Romsdal en jobb å gjøre.