1.1.2017 opphører Den norske kirke å være statskirke. Et 500 år langt kapittel i kirkas historie, fra Reformasjonen ble innført i Danmark-Norge i 1536–37 og til i dag, er over.
I 2006 la Gjønnes-utvalget fram sin innstilling om statskirkas framtid. Et stort flertall av de 20 medlemmene i utvalget gikk for at stat og kirke skulle skille lag. Men det skulle gå ti år til, før skillet ble formalisert. To storting har måtte vedta den nødvendige grunnlovsendringen.
1700 prester, proster, biskoper og tilsatte ved bispedømmekontorene og i Kirkerådets sekretariat vil ikke lenger være embets- og tjenestemenn i staten, men ansatte i Den norske kirke. Samtidig blir Den norske kirke et sjølstendig rettssubjekt.
I spørsmålet om en løsrivelse fra staten, har det vært mange som ville beholde den gamle ordningen. Uavhengig av tro. Politisk har sterke krefter i Ap og Sp villet bevare statskirka i frykt for at en løsrivelse ville ødelegge folkekirka og bevege den i en mer konservativ retning. Men nå er det bred politisk enighet om at et skille er riktig.
Ifølge Statistisk sentralbyrå har antall medlemmer og tilhørige sunket med over 50.000 de siste fire åra. Da en nettløsning for inn- og utmelding kom på plass, meldte 15.000 seg ut på fire dager. Meningsmålinger viser at halvparten av befolkningen svarer «nei» når de blir spurt om de tror på Gud. Likevel er over 70 prosent av Norges befolkning fortsatt medlem av Den norske kirke.
I jula er det tydelig hvor sterk tilknytning mange har til kirka som institusjon i sitt lokalsamfunn. Ikke bare som et sted for dem som tror, men også som en kultur- og tradisjonsbærer.
Frykten for at skillet fra staten skal gjøre kirka mindre folkelig er lett å forstå. Samtidig som mange mener at skillet mellom stat og kirke ikke er klart og tydelig nok. For fortsatt sier loven «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke og understøttes som saadan av Staten».