I helga startet jakt på ulv i Norge. De regionale rovviltnemndene har besluttet at 47 ulv skal felles, de aller fleste i Oslo, Akershus, Østfold og Hedmark. Fellingsløyve på så mange ulv har skapt sterke reaksjoner, både nasjonalt og internasjonalt. 57.000 mennesker har skrevet under på et opprop for å få stoppet eller redusert antallet ulv som skal felles.

Få saker har så klare skillelinjer i norsk samfunnsdebatt, som forvaltningen av våre store rovdyr. Ulvesaken har i høst endt i Høyesterett, hvor flere ulvejegere fikk stadfestet fengselsdom opp til ett år. Høyesterett slo også fast at jakt på ulv er brudd på straffeloven og ikke bare naturmangfoldsloven.

Men det er bred politisk enighet om ulvejakta som startet nå i helga. Venstre, SV og MDG er imot, mens de øvrige holder fast ved rovdyrforliket som Stortinget vedtok.

Tradisjonelt har rovdyrdebatten i Norge framstått som en konflikt mellom by og bygd, mellom bønder og akademikere i Oslo. Så enkelt er det selvfølgelig ikke. Det er bønder som ønsker at de store rovdyra skal være en del av norsk natur. Og det er i hvert fall mange bymennesker som slett ikke ønsker ulv og bjørn i sine naturopplevelser.

De store rovdyra ble nesten utryddet i Norge, det var lenge både lov og politikk. I nyere tid har norsk forvaltning bygd på prinsippet om at det både skal være beitedyr og rovdyr i vår natur. Det er vanskelig, og krever en svært aktiv forvaltning. At regionale rovviltnemndene får større innflytelse, skal sikre at beitedyra ikke blir taperen.

Vi tror fortsatt det er mulig å få til at både de store rovdyra får sin plass og at sauebønder kan få sende dyra ut på beite. Men det betyr også jakt på ulv.