Mange synes å tro at alt nå er klart for en stor vestlandsregion bestående av Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. Riktignok har de laget intensjonsavtale, men alle som var vitne til de mange intensjonsavtalene mellom kommuner, vet at vegen fram til sammenslåing kan være både lang og urealistisk. Avtalen er allerede slaktet i Stavanger Aftenblad. I Rogaland er det ikke mange som ønsker å gi fra seg «hovedstaden» og makta til Bergen. Senterpartiet i alle fylker er sterkt imot, og nynorskfolket frykter at målformen forsvinner som administrasjonsspråk.
Vi tror ikke det er noen grunn til å få regionpanikk i Møre og Romsdal. På Nordmøre – og spesielt i Kristiansund – er det krefter som vil prøve å bli en del av Trøndelag. Problemet er bare at Nord-Trøndelag ikke er interessert i å være sammen med andre enn Sør-Trøndelag. De har forhandlet seg til en god avtale som de ikke vil risikere ved å justere kjøttvekta i regionen enda lengre sørover.
Sjøl om fylket vårt har sine kraftige motsetninger, har vi tro på regionen vår. Konkurransen mellom byene kan brukes til noe positivt, og det er mange gode eksempler på at det går an å samarbeide. Med bedre vegløsninger mellom fogderiene vil vi få nye muligheter og utfordringer i åra som kommer. Dette vil skje uavhengig om vi tilhører fylker eller regioner.
Det er grunn til å stille spørsmål om hva som er hensikten med de større regionene. Hvilke oppgaver skal regionene ha? De samme som dagens fylker – som videregående skoler og samferdsel? Vil Stortinget gi fra seg helseforetakene til regionene? Fylkesordfører Jon Aasen sa til Rbnett før helga at han tror de største partiene kan bli enige om to forvaltningsnivå i Norge innen 10–15 år: Stortinget og større kommuner rundt byer som er store nok. Hvilken rolle skal da regioner som Vestlandet, Trøndelag osv. ha? Er hele regiontenkingen bare et blindspor?