Knutepunktordningen henger i en tynn tråd. Budsjettlekkasjen om at 14 av 16 festivaler skal miste denne sikre støtten fra Staten, var det siste Moldejazz trengte mens de sitter og gjør opp regnskapet etter en ny festival med underskudd. Mister Moldejazz den statlige støtten fullstendig, ryker sju millioner kroner.
Siden ordningen ble til i 1995 har antall festivaler eksplodert i Norge. Og Moldejazz har ikke lenger den suverene posisjonen festivalen hadde i norsk jazz. Kongsberg har de siste åra solgt flere billetter enn Moldejazz, og ser man på ordningen med Kongsberg-briller, er det lett å rope om urettferdighet i pengefordelingen. Men denne ordningen har ikke bare med inntekter å gjøre. Den innebærer også mange forpliktelser.
Moldejazz oppfyller kravene om å være kunstnerisk ledende, nyskapende og utviklingsorientert. Festivalen har gjennom samarbeidet med jazzlinja i Trondheim gitt sceneplass for nye talenter, og gjennom det internasjonale nettverket en slik status gir, har Moldejazz også vært et springbrett for norske jazzmusikere som representerer norsk jazz internasjonalt. Moldejazz har også vært grensesprengende for unike sjangerkryssinger. Slike prosjekt krever mye arbeid og mye penger. Men det er ikke slik at dette nødvendigvis selger flest billetter.
Dersom Molde mister sikkerhetsnettet som knutepunktstatusen innebærer, vil de ikke ha råd til slike satsinger. For å overleve økonomisk vil man måtte satse på sikrere kort enn unge talenter og nye usikre konstellasjoner. Vi trenger noen spydspisser innenfor hver sjanger som kan trekke kulturen de nødvendige stegene framover hvert år. Moldejazz må nå sette sin lit til at opposisjonen og regjeringens støttepartier hindrer at ordningen opphører. Det fordrer at politikerne evner å se helheten i ordningen og ikke bare tallene og ropene om urettferdighet.