Kanskje hadde jeg flaks. Kanskje var det skjebnen. Uansett, hadde ikke naboen akkurat denne dagen – 4. mai 1974 – kjøpt farge-TV, og hadde han ikke vært så umåtelig stolt at han inviterte alle i gata til å komme inn å se på cupfinalen fra England så hadde ikke livet mitt vært det samme.
For der inne i den røykfylte stua, med de voksne skravlende i bakgrunnen, der fikk vi ungene ligge på gulvet og se FA cupfinalen mellom Liverpool og Newcastle. Direkte fra Wembley. I farger. Det var det mest fantastiske vi noen gang hadde sett. Det knallgrønne gresset. De knallrøde draktene. Folkehavet. Sangen. Trykket av forventning. De innbitte spillerne. Dette var et vindu inn til en fantastisk verden som lå langt, langt bortenfor de grå lavblokkene på Risvollan i Trondheim. Og i sentrum av alt: Kevin Keegan. Liverpools nummer sju. Fra det øyeblikket han viste seg var vi solgt. Keegans aura kom rett ut av skjermen og naglet oss fast allerede under oppvarmingen. Keegan var ren, høyspent energi, han dirret av lyst til å komme i gang – det så vi tydelig. Og da dommeren endelig blåste kampen i gang var han på et helt annet turtall enn de andre spillerne. Gang på gang førte han ballene framover mot Newcastleforsvaret. Med kinnskjegg og flagrende hår, struttende av selvtillit og pågangsmot skapte han kaos og panikk hos Newcastle. Ofte var to og tre mann på han for å sparke han utover sidelinjen. Men han var oppe igjen med det samme. Vi satt med trillrunde øyne og åpen munn. Vi visste han ville lykkes til slutt. Vi visste det, han visste det og Newcastle visste det.
Liverpool vant 3-1, Keegan laget to mål, og etterpå var alt endret. Rosenborg var ikke lenger det beste laget i verden, det var Liverpool. Vi kranglet ikke lenger om hvem som skulle være Odd Iversen. Gata hadde fått en ny helt, nå var det Kevin Keegan som gjaldt.
Så hvorfor elsket vi Keegan? For den fotballspilleren han var selvfølgelig. For hans altomfattende utstråling, for hans oppofrende, energiske spillestil – det skjedde alltid noe når Keegan hadde ballen. Han var en tøffing – og en vinner. Han vant med Liverpool, etterpå reiste han til Tyskland og gjorde Hamburger SV til vinnerlag. Han ble kåret til Europas beste spiller to ganger, og han var kaptein for England. Men det var ikke bare det. Nesten like viktig var det som skjedde utenfor banen. Keegan ble stjerne i en tid hvor fotballspillere ikke var superstjerner, bortsett fra George Best, da. Men Keegan var på mange måter den som endret fotballspillerens status, han oppfant så og si den moderne fotballspilleren. For Keegan tok steget fra fotballbanen og avisenes tørre kampreferat og ut til resten av popkulturen. Han hadde skoavtaler og sponsorer og egen spalte i avisene lenge før det ble vanlig. Han lot oss se hvordan han hadde det hjemme. var inne på hitlistene med sin ikke helt elendige sangstemme. Han var et moteikon, han gjorde morsomme reklamefilmer og tv-show og han hadde Jean - verdens peneste kone. Og han stilte opp i Superstar- en tidlig variant av Mesternes Mester – hvor han falt brutalt på sykkel, men stilte smilende til intervju like etter – full av blødende skrubbsår. Han var knalltøff. Han var minst, som oss, men han var tøffest. Det er klart vi elsket han.
Samtidig mistet han ikke fotfestet.
Det var noe genuint ekte over Keegan. Han var som han spilte: med kropp og sjel, full av følelser. Han stod ikke med lua i hånda. Da managerlegenden Bill Shankly kjøpte han til Liverpool fra lille Scunthorpe måtte det være som å få oppfylt sin villeste drøm for Keegan. Det var bare å takke og bukke.
Men Keegan sa nei til lønna – han ville ha fem pund mer i uka. Uhørt på den tiden, fotballspillere med arbeiderklassebakgrunn skulle være sjeleglad for at noen i det hele tatt ville betale dem noe som helst. Men Keegan stod på sitt, og han fikk det som han ville. Shankly var forbløffet over kravet, men også full av beundring. «He wanted more. I like that» sa Shankly. Keegan var sin egen herre helt fra starten.
Noen ganger boblet det over. I Charity Shield- finalen i 1974 havnet han i åpen slåsskamp med Billy Bremner fra Leeds. Begge ble utvist og Keegan rev av seg trøya og kastet den i bakken før han forlot banen i bar overkropp. Det var full skandale.
Som manager førte han Newcastle nesten til seriegull i 1996 med noe av den mest hodeløst offensive taktikken som moderne fotball har sett. Da det raknet mot slutten rant det over igjen – Keegans direktesendte tirade mot Alex Ferguson er legendarisk. En klassiker på youtube.
Men han var god på bunnen. Det viste vi. For ingen jublet så høyt som «The Mighty Mouse». Ingen var gladere, ingen smilte bredere enn Keegan.
Mandag kommer han til Molde for å fortelle næringslivet om hvordan man bygger et vinnerlag. Om det han har erfart på fotballbanen har noen overføringsverdi er vanskelig å si. Men som manager greide han i hvert fall nesten å skape et vinnerlag av Newcastle. De surret bort en 12 poengs ledelse mot slutten av serien. Keegan var tro mot sin superoffensive taktikk helt til det siste. Interessant bare det.
Vi i gata på Risvollan fikk aldri sett Kevin Keegan spille på ordentlig. Det var lenge før fotballreisenes tid, det var også lenge før internett gjorde fotballstjernene tilgjengelig 24 timer i døgnet. Og det er like bra. For de små glimtene på tv, bildene i Shoot og Goal, de tørre avisreportasjene – de ble til fantastiske kamper og utrolige mål som vi gjenskapt på grusbanen i bakgården. Skuddene, driblingene, pasningene til Keegan – de hadde nok neppe tålt møtet med den grelle virkeligheten. Så i mitt hode er Kevin Keegan fortsatt størst. Og takk for det.