Kort oppsummert for å påpeke at «fattigdom, ikke er statistikk». Kampen mot fattigdom, og løsningen, jakten på de rike er tidenes mest misforståtte «fattigdomsbekjempelse»  - Hvorfor jeg mener det, er temaet her.

Først må vi innom definisjonen. Vi bruker ikke fattigdom som benevnelse i statistikk, men lavinntekt, eller vedvarende lavinntektsfamilier. Denne definisjonen er en prosentregning basert på medianinntekter. Det finnes også to metoder med ulikt utslag.

Ingen av metodene kan si noe om hvor stort problemet er. Og prosentregning påvirkes også av toppene. Når Norge går godt, og verdiene øker, øker også antallet med lavinntekt, ikke fordi at situasjonen er endret for dem, men fordi nasjonen går godt og snittet dras opp.

Når de rike nå flytter ut av landet, får vi i teorien færre med lavinntekt, uten at noen, opplever en forskjell.

Her ferdigstiller jeg problematiseringen av definisjonen.

Et komplekst problem har ingen enkle løsninger

Det neste jeg reagerte på i valgkampen var at det ble servert mange enkle universelle løsninger. De rike skulle skattes mer. Generiske økninger av barnetrygd. Er det å ha barn et krav for å være i lavinntektsfamilier? Hjelper det at de med kapital flytter til Luzern?

Den enkleste måten å få ned antall personer med lavinntekt er å stoppe flyktninger. Det håper jeg mange med meg er enige i, er inhumant. Men det at vi har tatt imot flyktninger bidrar til denne statistikken.

Samtidig kjenner jeg folk som er en del av statistikken som eier bobil, hytte og hjem. Men som på grunn av lav inntekt, plutselig er en del av statistikken, men som har råd til å leve.

Det finnes også de som tjener godt over median, som ikke har råd til å leve om man har vært uheldige.

Og da er vi ved kjernen.

Lavinntektslivet er først et problem, når du ikke har råd til å leve det.

Problemet med prosentregning, viser jo at selv om man lykkes med fattigdomsbekjempelse, så vil alltid en viss prosent flyttes inn i gruppen. Og Sisyfosiske politikere må fortsette å dytte steinen gjennom valgkampene.

Hvilke mekanikker må vi ha i et samfunn for å aktivt hjelpe?

Sosial mobilitet, er den  viktigste mekanismen vi kan benytte. I Norge er det fullt mulig å utdanne seg ut av problemer for mange. I 2020, før valget kom en sosial mobilitetsindeks fra Verdens Økonomiske Forum. Her var Norge nr 2, bak Danmark. Det skal mye til for å bli bedre, men det er verd å se hit, for å fjerne hindre.

En totalt usynlig gruppe, er gründere og næringsdrivende, som har trynet eller mennesker som har kommet i gjeld av andre årsaker og endt opp med en økonomisk bør som er krevende å bære. Nå har vi hatt en pandemi med mange konkurser. Så har antall konkurser økt betydelig. 4517 konkurser ble åpnet i 2023. Trolig har langt flere enkelpersonforetak endt opp i gjeldsordning. Vi har snakket mye om å hjelpe de bedriftene som sliter, men jeg har ennå ikke sett noen ta et tak for de som trynet.

Gjeldsordninger er verken motiverende eller belønnende i dag, her er det muligheter til å lage smidigere avtaler. I tillegg har vi en inkassobransje som har godt av å roe seg ned. Når gjeld kan kjøpes og selges mellom selskaper med «rabatt» bør for eksempel den med gjelden være den første som får lov til å kjøpe egen gjeld. Satser, gebyrer og renter er også grep man kan gjøre noe med. Her er det trolig også mange med ok inntekt, som likevel ikke klarer å komme ut av gjelden.

Det å komme ut av umulig gjeld innen rimelig tid bør være noe man ser nærmere på. Som kan være like viktig for både mental helse og sosial mobilitet.

Uføre og syke er også en gruppe i statistikken. Samtidig ikke, man kan være ufør og ha økonomi til å leve godt av den grunn. Men uføre kan også ha en eller annen form for yteevne. Det første vi må gjøre er å fjerne ordet «ufør» som legger en definisjon på at du er ute av stand til føre et arbeid. Hva om vi heller snudde på det, og sa «Gratulerer, du har kvalifisert for borgerlønn!» - og med det trer en rekke nye regler inn i arbeidslivet.

Fjerne arbeidsgiveravgiften, større fleksibilitet i kontrakter, mer frihet for «uføre», mindre ansvar for en arbeidsgiver. I dag er det så «dyrt» å ansette et menneske, at risikoen må minimeres. Den risikoen må bort. Slik at man f.eks kan ansette noen til å «steke vafler på en fredag om personen orker» - altså noen som kan komme og gå, og som kan bidra etter lyst og evne – uten at de trenger å føle seg som en bør for arbeidsgiver, uten risiko for arbeidsgiver. Her er det trolig mye vi kan få gjort.

Råd til å leve

Boligmarkedet er i dag ganske privatisert, og her er det også rom  for offentlige tilbud hvor bostedet har en pris man kan leve med, uten at det private markedet trenger å gå på akkord. Det kan være eie til leie, lavere kjøpspris, eller at man f.eks bygger boliger som har en regulert markedspris. Det er greit å tjene dårlig om man kan legge av en slant hver måned.

Matprisene har også steget raskt. Er det for mange ledd fra produsent til forbruker? Er det gunstig, slik samfunnet er i dag? Vi må se nærmere på prosessen fra jord til kjøkkenbord.

Når vi ser på «råd til å leve», må vi også se på råd til å være syk. Pris på medisiner og behandling, bør ikke føre flere inn i ruin. Samtidig trenger man ikke være fattig for å være syk. Noen har råd til behandling, andre ikke. Kanskje kan medisiner og behandling avregnes igjennom skatten? Jeg har ikke fasiten, men det er slike spørsmål vi kan stille.

Enkeltskjebnene som står er, må fanges opp. Enten igjennom tilgjengelig nøytral rådgiver eller spisset økonomisk støtte. Universelle løsninger fanger ikke opp alle årsaker.

Kampen mot fattigdom, ble kampen mot de rike – det hjelper ikke en kjeft. Så neste gang en politiker sier at fattigdommen øker, så kan det være at Norge går bra. Det må både vi politikere og dere velgere klare å se forbi, hvis ikke lager vi løsninger som ikke virker, for folk som muligens ikke finnes.

Vil du skrive i På tråden? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Vil du skrive leserinnlegg? Send e-post til ordetfritt@r-b.no

Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt – Rbnetts meningsportal