«Kanskje har trenden med å skifte ut nemningar med ”mann” hatt ein negativ verknad». spør Arnfinn Hovde i språkspalten lørdag 15.juli.
Hvilken negativ virkning Hovde sikter til i sin artikkel er vanskelig å forstå. «Ingen har fått varige mén av å gå fra å være styreformann til å bli styreleder» skrev lederen i Romsdals Budstikke fredag 16.juni og oppfordrer til å skrote både rådmannstittelen og formannskapet.
«Mange tar språket for gitt og tenker lite over hvor viktig og innfløkt det er. Vi bruker språk til å formidle ikke bare informasjon og ideer, men også verdier og følelser. Språket vårt er derfor ikke nøytralt. Det kan for eksempel avspeile former for kjønnsdiskriminering i et samfunn, og også forårsake og forsterke slik diskriminering.» Dette er innledningen til Språkrådets veiledning for de som ønsker å bidra til et mer kjønnsbalansert språk. Språk og ordbruk er en av mange brikker i kampen for et mer likestilt samfunn.
I tillegg til den pågående debatten om kjønnsbestemte yrkestitler, har vi også en debatt gående om «kvinnefotball». I mange sammenhenger er det fortsatt slik at mannen er normalen, mens kvinner og kvinners anliggende er annenrangs. Senest mandag 17.juli leste vi i Romsdals Budstikke om ulike idrettsarrangement i Molderegionen; om Sekken Maraton der årets vinner var en mann, mens kvinneklassen ble vunnet av en kvinne. Det var en mann som vant seniorklassen i Molde Challange, også her var det en kvinne som vant kvinneklassen. Alle vet at menn driver idrett, damer driver kvinneidrett.
Det er de maskuline egenskapene og attributtene som forbindes med det positive og derav uttrykkene: «Ta det som en mann», «Vis at du har baller», «Være en av gutta». På motsatt ende av skalaen får menn beskjed om at de spiller kjerringfotball dersom de ikke presterer.
I 1970-årene ble det jobbet for alvor med å endre kjønnsdiskriminerende språkbruk. Det ble satt fokus på hvordan språket kan være med på å bevare et skjevt kjønnsrollemønster. På 70-tallet ble dette fokuset ofte latterliggjort og bagatellisert. Det blir det til dels også i dag.
I språkspalten skrev Arnfinn Hovde litt om utviklingen til det norske språket. Han omtaler også de språklige endringene som ble gjort som følge av feministenes kamp i 70-årene, som f.eks. at formann ble endret til leder. Som Hovde skriver var det kanskje slik at når det ble snakket om en formann og en tenkte at dette var en mann, så var det utfra at det stort sett var menn som bekledde denne type posisjoner den gangen.
I dag er det like naturlig for kvinner å inneha lederstillinger som for menn, noe et synkende antall mannlige rådmenn i fylket vårt demonstrerer. Hvorfor noen skal tviholde på gammeldagse og utdaterte stillingsbenevnelser er for meg en gåte. Enkelte av oss kommer til å fortvile så lenge vi har kjønnsbestemte yrkestitler.
«Språket har en tendens til å henge etter endringer i samfunnet. For at språket og virkeligheten skal harmonere, trengs bevisste språkbrukere. Vår bruk av språket forteller om hva slags syn vi har på ulike samfunnsspørsmål — for eksempel likestilling» avslutter Språkrådet i sin veiledning.
Det er fullt mulig å endre språket, men det må være en vilje til for at det skal skje. I dag snakker vi verken om sykesøster eller lærerinner, og det er ikke utenkelig at de resterende kjønnsbestemte yrkestitlene også kan forsvinne ut fra språket vårt. Men, dette skjer ikke nødvendigvis uten motstand, noe den siste tidens debatt har vist til det fulle.
Jo mer likestilt vi blir i Norge, også språklig sett, jo mer fornøyd blir Kari med å være norsk.
(Veiledningen fra Språkrådet finnes på: http://www.sprakradet.no)
Hege Karina Bøe
--------
Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!
Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal