Gatekunst i Molde

KRONIKK: Hærverk og kunst – hånd i hånd

Selv i småbyer på Nordvestlandet inviteres nå graffitikunstnere til å utsmykke deler av bygningsmasser. Men er det da lenger graffiti?

URBAN KUNST: På terskelen til en storstilt opprusting av det sentrale Molde er det mange veggflater som bør fortjene litt ekstra oppmerksomhet, ikke bare østveggen på Elvsaasgården, skriver artikkelforfatteren.   Foto: Erik Birkeland

Petter Haakon Pettersson, gallerist  Foto: Privat

Kronikk

Det begynte angivelig med romerne; allerede før vår tidsregning benyttet man tilgjengelige vegger for å tegne eller skrive politiske budskap, og dokumnetere samtiden. Og selv om det er mer enn tvilsomt at de hadde vår tids hjelpemidler tilgjengelig, så som tusjer, spraybokser og sjablonger, virker det sannsynlig at det var der den oppstod, graffitien. Som igjen er forløperen, og vel egentlig selve fundamentet, til det de fleste av oss i dag kjenner som street-art.

I det øyeblikk street-art tar seg en tur innendørs, forsvinner den. Uttrykket kan fremdeles være det samme, men tekst og motiv er utført på papir, lerret eller et annet materiale som er fristilt fra uterommets sammenhenger. Nå har det blitt urban art – street-artens noen ganger litt mer veloppdragne datter eller sønn. I dette perspektivet kan graffitien ses på som den ikke alltid helt sedate tipp-tipp-osv-oldefaren til både street-art og urban art.

På et tidspunkt kom graffiti tilbake igjen i, la oss kalle det rampelyset, og det er med utspring i Cornbreads (aka Darryl McCray, født i North Philadelphia, 1953) gjentatte skriving/tagging av ordene «Cornbread Loves Cynthia», det vi regner som den moderne graffitien oppstod. Dette var i 1968. Cornbreads fascinasjon for Cynthia Custuss fikk han til å plassere disse ordene over store deler av North Philadelphia, med det resultat at han vant hennes hjerte. For en stakket stund. Inntil faren til Cynthia fant det best å flytte henne til en skole hvor hun kom noe mer utenfor Cornbreads rekkevidde. Men det er en annen historie.

Graffiti kan anses som en smalere, mer rendyrket cut-the-crap form for kunst enn sin avlegger street-art. Ærligere, mer kompromissløs, som regel mer politisk. Gjennom 80-tallet fikk graffiti fornyet aktualitet, ikke minst støttet av de alternative hip-hopmiljøene. Parallellt utviklet avleggeren street-art seg fra tidlig 70-tall til å bli en noe mer spiselig kunstform som borgerskapet etter hvert ble villig til å bruke mye penger på.

I miljøet rundt Andy Warhol ble både Keith Haring (1958 – 1990) og Jean Michel Basquiat (1960 – 1988) båret frem som de store stjernene. Begge omtales i dag ofte som graffitikunstnere, men uttrykkene de brakte frem har som regel mye mer til felles med det vi i dag betrakter som street-art. Originalarbeider av Basquiat, som var uten teoretisk kunstnerisk skolering, har på auksjoner nådd nivåer rundt èn milliard kroner.

Svært mange, både kunstinteresserte og mindre kunstinteresserte, har i dag en serviett, drikkebrikke, postkort eller gud vet hva, med motiv fra den britiske kunstneren Banksy i sin besittelse. Kjøpt på et eller annet marked et eller annet sted i verden.

Banksy, som i dag antas å være i midten av 40-årene, startet sin graffitikarriere i Bristol rundt 1990, og har til tross for at hans arbeider i dag selges i auksjonsmarkedene for mangfoldige millioner, forblitt anonym. Ingen, bortsett fra hans aller nærmeste, må man anta, har noen som helst peiling på kunstnerens identitet. Slik sett er Banksy en autentisk graffitikunstner. Taggingen er graffitikunstnerens signatur, dna og id – og verkets motiv, på samme tid. Her får man alt i ett. Ingen (reelle) navn, ingen kjennetegn, som avslører hvem den faktiske personen bak verket er. Graffiti i sin reneste form er utendørs, ulovlig og uten sporing til utøveren. Dette står i kontrast til urban artkunstnerne, som i liten grad forblir anonyme.

Sin anonymitet til tross, Banksy er etter hvert mer å betrakte som en street-artist enn som en graffitikunstner. Ikke minst skyldes dette at kunstneren nå i stor grad lager sine arbeider, trykk som originaler, inne i trygge studioer og atelier. Skjønt unntak finnes; plutselig kan det dukke opp nye ting på en vegg et eller annet sted i verden, som kjennere vil storme til, og bekrefte at nå har Banksy vært her igjen. Tenk deg nøye om før du reparerer garasjeporten din neste gang noen har vært på ferde.

I disse grenselandene, mellom det lovlige og det ulovlige fortsetter graffiti, street-art og urban art å utvikle seg videre, stadig med graffiti og i noen tilfeller street-art som de mest opprørske, de som utfordrer grensene. Urban art holder seg (nesten alltid) på riktig side av loven og har først og fremst til hensikt å forskjønne sine omgivelser.

Alle de uttrykkene jeg her har nevnt har de seneste tiårene utviklet seg som urbane fenomener, til å begynne med ikke ofte sett på tettsteder og i småbyer. Ikke desto mindre ser vi etter hvert en tiltagende tendens til at eiendomsbesittere og borgerskap inviterer graffitien inn i konform sivilisasjon for å forskjønne; deler av graffitien er også i ferd med å bli stueren. Selv i småbyer på nordvestlandet inviteres nå graffitikunstnere til å utsmykke deler av bygningsmasser. Men er det da lenger graffiti?

Navnet skjemmer ingen – heller ikke navnene på utrykksformer.

På terskelen til en storstilt opprusting av det sentrale Molde er det mange veggflater som bør fortjene litt ekstra oppmerksomhet, ikke bare østveggen på Elvsaasgården. Mon tro om ikke rådhuset i Molde estetisk sett også kan ha sine beste dager foran seg?