Mannen eller Vesle-mannen som den mer presist heter, har holdt folk i i Rauma i age i fire år. Ordføreren opplyser for n’te gang at beboerne under fjellet er evakuert. Slik holder ekspertene og mediene befolkningen i et jerngrep, basert på beregninger som ikke er etterprøvbare eller transparente for folk flest. Det blir ned NVE-geologenes matematiske modeller som med prestene i «gamle dager»; de skremte vettet av folk med latinske gloser som de færreste hadde mulighet til å etterprøve og som de anstrengte seg for å forstå.
På den måten får også vitenskapen en særegen stilling i vår tid, omtrent slik som presteskapet hadde i ‘gamle dager’. Vår egen erfaring er altså ikke lenger tilstrekkelig til å fatte beslutninger. Vi blir på en ny måte ekstremt avhengige av ekspertens «skarpe blikk» når vi skal navigere forbi predestinasjonen. Risikoviten har blitt det nye gull og risiko som begrep har inflatert i vitenskapelige modeller og artikler. Derved får vi i vår tid også en ny type føydal avhengighet som vi ikke kjenner siden livegenskapet.
Alt er altså potensielt farlig i dag. Vi kan ikke føle oss trygge noen steder. Risikosamfunnet er globalt i sin utstrekning: PCB, radioaktivitet, multiresistent tuberkulose og svineinfluensa kjenner ingen nasjonale grenser. Den delikate laksen fra super’n kan inneholde farlige dioksiner som stammer fra utslipp langt borte fra oss, det trygge fjellet som vi har bodd ved gjennom generasjone, kan vi gjennom avansert seismologi få vite at kan falle oss i ryggen på grunn av rystninger i et underjordisk skjelv tusenvis av nautiske borte Det er dette den tyske sosiologen Ulrich Beck kaller ‘risikosamfunnet’ i sin bestselgende bok, som på originalspråket heter Risikogesellschaft - : auf dem Weg in eine andere Moderne (1986).
Med det mener ikke Beck det var mindre farlig å leve før i tida. Det Beck sikter til er at vi i vår tid - in eine andere Moderne - på en ny måte er blitt klar over de farene som omgir oss. Det er ikke minst resultat av politiske og økonomiske dereguleringer som skjøt minst fart på 80-tallet som parret med en eksponentiell økning i datakraft gjør at vi kan erfare verden på en kvalitativt ny måte. Endringene har skjellsettende betydning for det andremoderne individet, som stadig vekk må skape og gjenskape seg selv utifra ny viten. Alt er i flux.
Selve begrepet ‘risiko’ er et låneord fra italiensk og fransk. Beck (1997) tilskriver begrepet en italiensk opprinnelse, hvor risco i følge ham hentyder til “klippene, det farlige eller hasardiøse punkt på sjøreisene fra det 12. og 13. århundres bystater“. Likens har vi det greske ordet rhiza, som betyr å seile rundt klippen. Johnson og Covello (1987) assosierer dette med Homers Odysseen, hvor Odyssevs og hans menn gjorde sin farefulle reise mellom Scylla og Karybdis i Messinastredet (Østbye 2001).
Engelskmennenes begrep “risque’er et fransk låneord og hentyder ifølge Giddens (1991) til en morsomhet som kan risikere å vekke anstøt blant tilhørerne. Slik vi forstår begrepet i samfunnsvitenskapene er ’risiko’ et begrep som blir særlig sentralt i samfunn som beveger seg bort fra tradisjonelle måter å gjøre tingene på, og som åpner seg selv for en problematisk fremtid. Slik som den globaliserte andremoderne verden gjør det. Dette er altså ifølge Ulrich Beck et kvalitativt annet samfunn enn det førstemoderne, uskyldspregede industrisamfunnet, der røyken fra smelteverkene var et tegn på velstand og ikke mulig sykdom og død.
Vår måte å håndtere’risiko’ på er å tilegne oss stadig mer kunnskap, og nye måter å beregne ‘risiko’ på. Det er i en slik optikk vi kan forstå fremveksten av det såkalte ‘kunnskapssamfunnet‘, der den altoverskyggende aktiviteten er forsøk på å kolonisere fremtiden. Det gjør vi ved å utvikle nye vaksiner, nye diagnostiske tester, tryggere biler, bedre veier, sikrere metereologiske varsler, og så videre. Måten vi lever på blir underordnet dette tankeskjemaet. Vi bruker solblokk for å beskytte oss mot hudkreft. Vi trimmer for å unngå fedme, diabetes og karlidelser. Gjennom genetisk screening kan vi kartlegge våre disposisjoner, for på den måten å velge adekvat livsstil.
På den måten opphører fritiden. All ledig tid går til å forskuttere fremtiden. Velge bosted, velge utseende, velge transportmiddel, velge treningsopplegg eller diett. Ta stilling til om vi skal bruke solfaktor 6 eller 12 på barna våre, eller beordre datteren på 12 til å ta HPV-vaksine. Eller gjennom preimplantasjonsdiagnostikk ta beslutninger om våre barns utseende og intellektuelle og fysiske egenskaper.
Med kravene om hele tiden å ta beslutninger og å beregne utfall av beslutninger, er det kommet et nytt alvor inn i våre liv. For å overleve tyr vi til ironien. Ironien er kunnskapssamfunnets produkt. Den er også desperasjonens uttrykk. Den er født under trykket av erkjennelsen om at de valg vi tar i nuet kan ha ugjenkallelige følger. Vi slår oss ikke lenger til ro med vår plass i tilværelsen. Alt kan og skal endres. Sånn blir vi vitenskapens lydige redskaper. Sånn blir vi også utslitt og fanget i en veldig fatigue. Sånn sett var alt bedre før. Da levde vi i nuet.
Terje Carlsen, sosiolog og skribent
--------
Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!
Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal