Mens spente fotballjenter- og gutter landet over er pakket og klare til Norway Cup, blåser det uvanlig friskt på toppen av fotballberget. Toppklubbene drar tau med Norges Fotballforbund om utviklingen av framtidens toppspillere, og tøffe fotballdamer albuer seg ut av herrenes skygge og fram mot respekten de fortjener. Samtidig signaliseres det fra ministerhold at idretten ikke favner bredt nok. Nye tiltak og tilbud popper opp overalt, men treffer de? Problemet er at kryssilden av gode intensjoner fra fotballens mektige håndhevere ofte flyr høyt over hodet på ungdommene selv.
Det finnes mye spennende lesning om dagens ungdom og deres vaner, for eksempel rundt hvor mye de røyker, drikker, trener og hvor mye de er hjemme. Konklusjonene går i retning av at mye er bedre nå enn før. Der de voksne skuffer, finner de unge bedre løsninger. Det gjelder i fotball også. Selv om det bugner av voksenengasjement rundt turneringer som Norway Cup, seriespill og klubbtreninger, må konseptene fenge. Interessen for trening og fysisk aktivitet er der, men de unge er oftere uenig i premissene idretten drives etter. Ferske undersøkelser viser at foreldre, trenere og media ofte bommer når det kommer til hva som egentlig betyr noe for de unges utvikling og deltakelse. Tidlig spesialisering, for eksempel, som presses fram gjennom flere organiserte treninger og høyere inngangsbillett til aktivitetene, er ikke noe de unge har bedt om selv. Hvis ungdommen signaliserer at de foretrekker aktiviteter som gir mening, ligger det vel noe uslepent i å lytte nærmere til hva de tenker?
Nylig spurte vi trenerne for Sportsklubben Træffs 12-årige gutter hvordan de ønsket ha det. Vi trengte rett og slett tydelige rammer for trening og kamp, siden vi har fått inn en del nye spillere på laget. Vi landet på en signert avtale med tre hovedpunkter som omhandlet kompispraten, treningsoppmøte og det å høre på treneren. For guttene dreide kompispraten seg om hvordan en prater og oppfører seg ovenfor hverandre på og utenfor banen: «Vi snakker fint til hverandre» og «vi støtter hverandre når vi ikke lykkes, og sier «neste gang’!». Å møte opp presis mente de var viktig for å være informert og for at lagkompiser skulle slippe å vente. Det tredje, å høre på treneren, fikk fram smilet i oss voksne, og lød slik: «Hvis vi ikke følger planen, sier treneren ifra», «vi velger mellom å jobbe i trening og kamp, eller sitte å se på», fulgt opp av at «man får alltid tilbud om å være med igjen etter en liten stund». Så tydelig og enkelt – bare ved å lytte til guttene! Trenerapparatet kunne ikke snekret en bedre ramme selv. Hvorfor?
Seksåringen hjemme sier han ikke liker fisk, men han liker sei. Fordi han opplevde å dra seien selv, som han senere stekte og spiste. Stor glede. Fisken smaker ikke det samme ferdig servert. Det samme gjelder ferdigsnekrede regelsett for fotballag. Barn og unge ønsker å forstå rammene og ha eierskap til dem. Da må de få slippe til. Og de må kjenne på konsekvensene. Hvis en spiller er uenig med opplegget han eller hun selv har signert, hvem er han eller hun uenig med da? Ballen spilles tilbake, og trenerne lar gutten eller jenta ta en runde med seg selv. Trenerne vinner respekt ved å bruke et slikt kraftfullt arbeidsverktøy, og det sørger for den forutsigbarheten og arbeidsroa på og rundt banen spillerne trenger for å lære, samarbeide og prestere. Klart det funker å bruke ørene!
Det er som i matematikk. Jobbes det godt på den ene siden av likhetstegnet, blir svaret riktig i andre enden. I fotball er tendensen motsatt. Det higes etter resultater, der det egentlig trengs øving i å regne. Øving skal tillate prøving og feiling for å ruste spillerne for framtida. En lærer fint lite av å snike i fasiten. Jobben må gjøres skikkelig, og presisjon i arbeidet får en først når spillerne involveres. Vet du ikke hvor skoa trykker, glipper det. Det bør våre fotballedere være klar over.
I fotball finnes minst like mange fasiter som mennesker. Kommentator Roar Stokke foreslo nylig skolerte, og kanskje til og med betalte, trenere som en del av løsningen for å få den nødvendige framdriften på dame- og herresiden. Det skjer neppe i storskala innenfor den norske modellen. Han sier videre at løkka må tas tilbake, som for så vidt er både gratis og fullt mulig. Bildet nyanseres imidlertid av mylderet organiserte tilbud som hoper seg opp rundt de som kanskje ville tilbrakt ettermiddagene på løkka.
Summen av klubbtreninger, cuper, hospitering, akademi, kretslag, landslagsskole blir skrekkelig tidkrevende. Mens basketakene går om penger, talenter og makt blant eliten, finnes andre veier rundt. Når Moldes dametrener, Jørund Svensli, hevder at pengene ikke alltid det viktigste, har han et poeng. For mye kan gjøres med ressursene som allerede ligger der, gratis og tilgjengelig, bare man evner å utnytte dem. Ungdommen er allerede trukket fram som én uslepen diamant, og foreldrene kan slipes til som den andre. Hvordan?
Resonnementene ovenfor tilsier at voksne som bruker ørene er bedre rustet til å skape gode utviklingsmiljøer enn de som ikke gjør det. Klubber som bekler sine lederposisjoner med folk som forstår hvor viktig det er å møte ungdommen der de er, vil sannsynligvis rekruttere foreldre som deler denne forståelsen inn i sportslige verv. Disse foreldrene finnes, men slipper sjelden til i konkurranse med de som roper høyest. Derfor kan en leders beskyttende hånd om de lyttende diamantene være nødvendig. Det er en beintøff oppgave i en ellers gjenstridig og høylytt fotballkultur. Skatten i enden av regnbua burde likevel være forsøket verdt. Redusert frafall og styrket merkevare blir til penger, mens den personlige, sosiale og fotballmessige utviklingen skyter fart og gir mening.
Hvis respekt for hverandre er limet barn og ungdom ber om, bør de i grunn få hele tuben. Slik kan fotballederne gå foran som en tredje diamant. Når maksimering av prestasjoner og tidlig seleksjon ikke topper de unges egen ønskeliste, kan det vel gjøres en god deal basert på oppmøte, kameratskap og innsats? For spillerne er det jo logisk: Ønsker du ikke gjøre jobben for fellesskapet, bør andre få slippe til.
Kanskje kunne det være en god målestokk for voksne som skal håndheve idrettens ideal også. Lytter du ikke - ut med deg!
Kjell Marius Herskedal, førsteamanuensis, Høgskolen i Molde Associate fellow, The Football Exchange og trener for Træff gutter 12
--------
Vil du skrive i På tråden? Legg inn ditt korte innlegg her!
Vil du skrive leserinnlegg? Skriv inn ditt innlegg her!
Her finner du meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal
Følg Nordvest Debatt på Twitter
Følg Nordvest Debatt på Facebook
