KRONIKK

Inn i bobla for 42. gang

Sett utenfra er Moldejazz planten som hibernerer 51 uker i året for så å springe ut i full, fargesprakende blomst i den 52, skriver Terje Mosnes.

Moldejazz 1974 Den 14. jazzfestivalen i Molde ble min første, og den traff så hardt at den nå, ved Moldejazz nummer 57, er grunnmur for en indre mosaikkvegg av minner, meninger og ikke minst spørsmål akkumulert gjennom 41 festivaler. Bildet er fra Alexandrakjelleren i 1974. Foto: Roger Engvik

Foto: Audun Braastad

Kronikk

Man kan ikke huske alt heller. Spør du meg hvor jeg var da Oddvar Brå brakk staven eller da president Kennedy ble skutt, er jeg blank. Det mener jeg må være greit, dramatikken handlet tross alt om dem, ikke om meg.

Men spør du meg: «Vet du hvor du var mellom 29. juli og 3. august 1974?» er svaret «Ja!» Jeg husker svært godt hvor jeg var den uka. Den 14. jazzfestivalen i Molde ble min første, og den traff så hardt at den nå, ved Moldejazz nummer 57, er grunnmur for en indre mosaikkvegg av minner, meninger og ikke minst spørsmål akkumulert gjennom 41 festivaler. 41 festivaler er ganske mange, og selv om antallet burde vært 43 - jeg innrømmer forfall i 1982 og 2014 – gir det grunn til å spørre om hva det er som har drevet, og stadig driver en relativt normal person/journalist til å oppsøke Moldejazz år etter år.

Lystigsvar som «samlemani», «fantasiløshet» eller «galskap» unnagjort, er en åpenbar forklaring at jeg a) liker jazz og at b) Moldejazz i alle år har gitt meg rause muligheter til å høre mengder av norsk og internasjonal toppjazz i utsøkte omgivelser gjennom en kort, konsentrert periode. Til dette bildet hører også c) at jeg gjennom nesten hele yrkeslivet i NRK/TV, Dagbladet og jazzinorge.no har hatt fast inntekt og arbeidsgivere som har svelget reiseregningene mine uten brekninger.

Det siste har muligens betydd mer enn hva Moldejazz-fareren i meg liker å vedgå.

Likevel må svaret være mer sammensatt enn «liker jazz & har hatt mulighet til å reise.» Ingen har noensinne tvunget eller truet meg til å dekke Moldejazz, så det må være noe mer. Noe som år ut og år inn har lokket med en styrke som har overdøvd prestasjonsangst og deadlinepress, møkkavær og fortauskremmere, oppskrudde priser og generell trengsel og alt annet som kan forsure en festivaldag.

Hva er da dette «noe mer»?

Jeg tror at mitt forhold til Moldejazz gjennom 43 år har handlet om en form for avhengighetsskapende sosial og (jazz)journalistfaglig deltakelse i en pulserende, forvandlende og begeistrende begivenhet. Sett utenfra er Moldejazz planten som hibernerer 51 uker i året for så å springe ut i full, fargesprakende blomst i den 52. som en kompromissløs, sårbar og unik feiring av musikk som et uttrykk for humanitet og skaperkraft, og det å få ta del i, og ikke minst fortelle et lesende publikum om denne ellevilt byforvandlende prosessen, er i seg selv vanedannende.

La meg beskrive: Du ankommer et sommersøvnig Molde i firetida søndag før festivalen, og observerer at lite eller ingenting varsler det forestående seksdagerskoket. Men du har vært her før, og du vet! Vet at fra paraden går fra Alexandra mandag klokka halv tolv og fram til måkene morgenskriker neste søndag, er du som jazzjournalist plantet inn i en parallell virkelighet, Moldejazz-bobla. Mens den virkelige verdenen allernådigst innrømmes rollen som blekt bakteppe, småspringer du i bobla mellom konserter, pressekonferanser med og uten prisutdelinger, intervjuer og kjappe måltider, snappende etter store og små Moldejazz-relaterte nyheter, forsøksvis formidlende det hele bokstav for bokstav på et tastatur som i det ene øyeblikket mottar fingertuppene dine som gamle venner, i det neste som sabotører i språkets gjemmer. Du stokker nye inntrykk med dem fra i sted, fra i går, fra i fjor, leter etter lange linjer, lysende øyeblikk og ordene som best kan levendegjøre dem for leserne, og først når du våkner utblåst og festivalfortumlet neste søndag til et nedrigget og folketomt Molde sentrum, er det at virkeligheten stikker nåla i Moldejazzbobla med et «nok er nok».

Men er det? Nei. Der og da, blant fjord, fjell og ferger, skittentøy, ladere og ledninger, innser du at du nok en gang har vært med på noe som du kommer til å ønske å få være med på en gang til. En tilstand, der du har hørt musikk, musikk og atter musikk og prosessert den sammen med gamle og nye venner: «Var konserten fantastisk, ordinær eller skuffende?» «Hva het den andre låta i settet?» «Hvor har jeg sett den trombonisten før?» En tilstand der slike spørsmål har fått lov til å være tilværelsens viktigste, og der intet utenforliggende har fått overskygge etterskjelvene fra et rivende saksofonkor eller skjønnheten i en blå ballade.

Jo, for en rapporterende tilreisende som meg er selvfølgelig Moldejazz en tilstand, og selvfølgelig er denne tilstanden et skjørt bedrag. Om vi ikke visste det fra før, fikk vi det så ufattelig brutalt demonstrert utover ettermiddagen og kvelden 22. juli 2011 da den frodige festivalbobla imploderte i sjokk, nummenhet, sorg og fortvilelse. Da, i noen timer, fikk skrekkmeldingene fra Oslo og Utøya legge premissene også for festivalopplevelsen, men seks år seinere har vi erfart at selv det skjøre bedraget rommer mer livskraftig lys enn hva en bekmørk ugjerningsmann kan slukke.

Moldejazz, en tilstand? Ja. Det også. 56 tilstander så langt, tilrettelagt av flinke, hardtarbeidende entusiaster i den evige skvisen mellom børs og katedral, marked og tilskudd, markskrik og medieskygge. Nesten uten unntak har de, under de forskjelligste rammevilkår, løst oppgaven med glans, men hva slags fortsettelse som følger, vet vi likevel pent lite om. I motsetningsfylte, uforutsigbare tider kan lite, bortsett fra nye utfordringer, tas for gitt, men jeg vet at vi er mange som håper på nye uke 29-opphold i Moldejazzbobla, også etter at siste tone er spilt i år.

Terje Mosnes, journalist

--------

Vil du skrive i På tråden?  Legg inn ditt korte innlegg her!

Vil du skrive leserinnlegg?  Skriv inn ditt innlegg her!

Her finner du  meningsstoffet i Nordvest debatt - Rbnetts nye meningsportal

Følg  Nordvest Debatt på Twitter

Følg  Nordvest Debatt på Facebook