KRONIKK

Straffet for å ta jobben på alvor

«Runar Kjørsvik kjemper ikke lenger for sin egen sak, men for å hindre at andre rammes av den samme uretten.»

Petter Mejlænder, styreleder i Zola-prisen.Foto: p

Kronikk

Ansattes innflytelse på egen arbeidssituasjon er blitt «betydelig svekket» i løpet av de siste sju årene. Det gikk fram av Medbestemmelsesbarometeret, som ble publisert på tampen av 2016. Halvparten av de spurte mente «arbeidslivet beveger seg i en autoritær retning». Verst er det i statlige virksomheter og i selskap med utenlandske eiere. At dette skjer i en tid hvor kompleksitet og krav til kompetanse og kommunikasjon øker gjør ikke situasjonen bedre. Det skriver Arbeidsforskningsinstituttets forskerteam Eivind Falkum, Bitten Nordrik og Mari Holm Ingelsrud.

Får pris for kampen mot urett i arbeidslivet

– Runar Kjørsvik ble straffet for å ta jobben sin på alvor, sier Foreningen til fremme av sivilt mot.


Denne utviklingen gjelder også for olje- og gassindustrien, samtidig med at bransjen i løpet av få måneder har sagt opp førti tusen ansatte. Konsekvensen blir utsettelse av vedlikehold og investeringer. At rundt 150 spesialskip for oljevirksomhet, tilsvarende 40 milliarder investerte kroner, ligger i opplag, understreker alvoret. Under slike forhold kutter industrien også innsatsen for helse, miljø og sikkerhet. Dermed øker faren for alvorlige ulykker og helseskader.

Ett eksempel som viser at olje- og gassprodusenter i denne situasjonen setter til side lover og regler, ble kjent da oppsigelsen av hovedverneombud Runar Kjørsvik ble presentert i Dagsrevyen 30. november 2016. I romjula sa Fredrik Hauge i Bellona at Kjørsviks tilfelle var en av de styggere han har sett, fordi «varslervernet er fullstendig tatt bort». Han hevdet Petroleumstilsynet hadde begått lovbrudd ettersom Kjørsviks varsling ikke var fulgt godt nok opp. Kjørsvik selv mener tilsynet valgte å se bort fra varslingen hans. At Petroleumstilsynets pressekontakt Eileen Brundtland kaller dette «rent sludder» er lite beroligende (NRK Rogaland 28.12.2016).

Runar Kjørsvik var hovedverneombud på Shell Norges anlegg på Nyhamna i Aukra kommune, rett vest for Molde. Det er der gassen fra Ormen Lange-feltet, Norges nest største gassfelt, kommer inn, før den sendes til Storbritannia.

Da Kjørsvik i 2013, etter kort tid som hovedverneombud, ble konfrontert med en større omorganisering drevet fram av hovedkontoret i Nederland, opplevde han at problemene begynte. Han ble pålagt å spille på lag med ledelsen og føye seg etter et nytt omfattende HR-reglement, som i realiteten var et bedriftsinternt redskap for å maksimere de ansattes yteevne. Dét var umulig for Kjørsvik, som var valgt på grunnlag av norsk lov: han skulle ivareta kollegenes interesser, ikke eiernes. Han kunne umulig være med på noe han mente ville svekke vernetjenesten og informasjonsflyten.

Fra da av så ledelsen på verneombudet som en plageånd og sikkerhetsrisiko. Det er Runar Kjørsviks egne ord. Han ble pålagt munnkurv, ble mobbet og truet med advokat, mens ledelsen avviste hans konkrete innspill og henvisninger til arbeidsmiljøloven. Saker han tok opp vedrørende informasjon, medbestemmelse, helse og sikkerhet ble redusert til kritikkverdig atferd. Han ble en personalsak, og i 2015 fikk han sparken.

Kjørsvik ble straffet for å ta jobben på alvor; for å respektere loven; for å ville beskytte arbeidernes helse og sikkerhet. Ikke overraskende ble han sykmeldt og måtte gjennomgå en ydmykende rettsprosess der det ble sådd tvil om hans personlige evner. Ledelsen leide til og med inn både psykolog og advokat for å sverte ham.

Da organisasjonssekretæren i fagforbundet SAFE (Sammenslutningen av fagorganiserte i energisektoren) tok konflikten nærmere i øyesyn, rapporterte han at ledelsen hadde skapt en fryktkultur og forsøkte å kneble både verneombud og tillitsvalgte. SAFE mente Kjørsvik var offer for en internasjonal trend. I 2014 skrev også konserntillitsvalgte på hans arbeidsplass en rapport om frykt, trusler, utskjelling, beskyldninger og sjikane.

Administrerende direktør i Norske Shell, Tor Arnesen, avviser disse versjonene. Før jul sa han til NRK at «de konkrete sikkerhetsrelaterte innspillene ble tatt på alvor og fulgt opp.»

Imidlertid har Runar Kjørsviks sak ikke bare vakt oppsikt i fagorganisasjonen SAFE, som sorterer under hovedorganisasjonen YS, men også blant forskere og advokater som jobber med arbeidsrett. Saken hans er i ferd med å bli et eksempel på tilstanden i norsk arbeidsliv. SAFE mener det er reell fare for at verneombud og tillitsvalgte kan bli nøytralisert (Ref. Petroleumstilsynets video fra topplederkonferansen 2016).

Foreningen Zola-prisen mener Runar Kjørsviks sak er svært aktuell fordi varslervernet generelt er under press. Færre våger å kritisere eller varsle. Medbestemmelse og ytringsfrihet innskrenkes ikke bare i næringslivet, men ser også ut til å ramme offentlig forvaltning og skoleverket. I helsevesenet har New Public Management lenge fått kritikk for å skape autoritære styringsformer. Juridiske, faglige, systemiske og moralske konflikter og misligheter oppstår dermed på bred front i norsk arbeidsliv. Det til tross for at lovverket er endret for å trygge varslere.

Zola-prisen tar utgangspunkt i at vi befinner oss i et verdibasert fellesskap, der samarbeid, likhet for loven og muligheter for alle står urokkelig. For oss gir kriser muligheter for forbedringer. Det er bakgrunnen for at Runar Kjørsvik onsdag tildeles Zola-prisen for 2017.

Hans sak dreier seg om menneskeverd, rettssikkerhet og demokrati. Han har vist sivilt mot, slik det formuleres i Zola-prisens vedtekter. Liksom Émile Zola gjorde det i 1898, anklager Kjørsvik selve «makten» fordi den ikke gjør nok for rettssikkerheten.

Det er gjennom rettssikkerhet og samarbeid næringslivet blir samfunnsnyttig og sterkt. Et næringsliv som bryter ned samfunnet og folks helse er ingen tjent med. Et godt samfunn med et velfungerende næringsliv krever gjensidig respekt og tillit. Bedrifter skal tjene gode penger – men ikke på bekostning av de ansattes helse, miljø og sikkerhet

Det oppsagte verneombudet Runar Kjørsvik kjemper ikke lenger for sin egen sak, han kjemper for å hindre at andre rammes av den samme uretten. Han kjemper for at det beste i den norske samarbeidsmodellen, som ivaretar både statens, industriens og de ansattes interesser, skal overleve og styrkes. Det setter vi pris på.