Dårlige resultater er mer regelen enn unntaket for det norske herrelandslaget i fotball for tiden, og hver gang ledsages nedturene av utspill om at vi må legge om tilbudet vi gir til barn og unge. Det er ikke bare i fotball vi sliter; sommerlekene i Rio endte uten en eneste norsk gullmedalje. Selv nasjonalidretten langrenn, hvor det ikke har manglet på sportslig suksess, er som kjent i hardt vær om dagen.

Dersom barne- og ungdomsidretten skal måles etter hvor mye talentmateriale den leverer til toppidretten, er det selvsagt naturlig å starte der. Hva må til for å nå toppen i idrett? Og hvilke konsekvenser har det for hvordan vi organiserer trening og konkurranser for de yngste?

Barne- og ungdomsidretten har imidlertid det som gjerne kalles multiple mål: Den skal realisere en rekke ulike verdier, som ikke umiddelbart er enkle å forene.

For det første skal den bidra til å gi barn og ungdom sunne aktivitetsvaner, slik at de forblir fysisk aktive senere i livet. Forskning har hatt vanskelig å dokumentere for at det foreligger noen slik effekt, men det er enn så lenge en viktig begrunnelse for statens støtte til idretten.

For det andre bidrar den organiserte idretten til å styrke den sosiale integrasjonen i lokalsamfunnet. Ikke bare blir barna bedre kjent med hverandre, det gjelder også foreldrene. De møtes til stevner, noen ganger på trening, og ikke minst bidrar mange med frivillig arbeid.

Dette arbeidet har ikke bare betydelig økonomisk verdi, det fungerer også som sosialt lim. At foreldrene blir kjent med hverandre har stor betydning for det vi kaller lokalsamfunnets sosiale kapital: Det øker tilliten og etablerer nettverk som vi kan trekke på også i andre sammenhenger.

Derfor er frafall av mange ansett som den kanskje viktigste utfordringen i norsk idrett. Særlig fra ungdomsskolealder går andelen som trener i idrettslag kraftig ned, i takt med at skolen stiller større krav, at ungdommen utvikler andre interesser, og at idretten gradvis krever mer tid dersom man skal henge med. Selv om ungdom fortsetter å trene på andre arenaer, er det en vanlig oppfatning at disse ikke ivaretar de positive bieffektene idretten har i form av frivillighetskultur og opplæring til demokratiske verdier.

For det tredje er altså barne- og ungdomsidretten en rekrutteringsarena for framtidas toppidrettsutøvere. Det er dette det oftest henvises til når det uttrykkes misnøye med barne- og ungdomsidretten. Den norske idrettsmodellen, basert som den er på å få med så mange som mulig så lenge som mulig, kan fremstå som en hemsko hvis man vil utvikle de beste og mest motiverte. At man ikke teller mål eller poeng i de yngste årsklassene fremstår for enkelte som nokså latterlig. Konkurranse og rangering av prestasjoner er jo et helt grunnleggende kjennetegn ved idretten.

Fra dette perspektivet er altså den norske modellen til hinder for å satse på dem som ønsker å bli gode. I praksis er det imidlertid usikkert hvor stor denne motsetningen egentlig er. Mange, både blant foreldre og trenere, overvurderer sin evne til å se hvilke utøvere som har potensial i ung alder. Barn utvikler seg veldig forskjellig fysisk, og motivasjonen kan variere fra år til år. Altfor få er for eksempel kjent med det idrettsforskere kaller den relative alderseffekten: sjansen for å bli plukket ut til kretssamlinger og ungdomslandslag, altså sjansen for å bli sett på som et talent, er langt større om du er født tidlig på året. Dette skyldes selvsagt ikke at januarbarn er spesielt talentfulle, men at de i gjennomsnitt er kommet lenger i den fysiske og mentale utviklingen enn de yngste i sin årsklasse. Mange trenere tror de ser talent, men det de ser er egentlig alder, som den svenske idrettsforskeren Tomas Peterson har formulert det.

Å gi differensierte tilbud og utfordringer til barn og unge basert på hvilket sportslig nivå de har nådd, og på hvor motiverte de til enhver tid er, er utvilsomt positivt. Alle har ikke behov for nøyaktig de samme utfordringene bare fordi de er like gamle. Problemet oppstår dersom slik differensiering stenger døren for dem som ikke blir valgt ut i første omgang.

I det hele tatt er det en merkelig fascinasjon for tanken om at det er mulig å oppdage uslepne diamanter langt nedover i aldersklassene. Trenerkompetanse burde handle mindre om å finne talenter, og mer om å utvikle dem, sier min kollega Stig Arve Sæther, som forsker på nettopp talent- og prestasjonsutvikling. Å prøve å si noe om hvem som kan nå toppen basert på hva de presterer i tiårsalderen er i beste fall noen få prosent bedre enn ren gjetning. Selv i 15-16-åralderen er det ikke mulig å si noe sikkert om hvem som vil nå toppen blant de beste i det enkelte årskull.

Konsekvensen av dette er at det er langt fra opplagt at målet om å holde ungdom innenfor idretten så lenge som mulig, er til hinder for utviklingen av toppidrettsutøvere. Ønsket om en mer spisset satsing på «talentene» er potensielt kontraproduktivt på to måter: det kan øke frafallet, og vi kan miste mange som har stort potensial. Det utfordrer også frivillighetskulturen.

Jeg nevnte at den vanligste formen for misnøye med barne- og ungdomsidretten består i at de beste og mest motiverte får for lite oppmerksomhet. Men det motsatt synspunktet finnes også: det er relativt vanlig å mene at idretten fort blir for seriøs. Mange tiltrekkes jo mer av fellesskapet enn av ønsket om å konkurrere. Når det etter hvert som man kommer i tenårene forventes mer trening, og vekten som legges på konkurranse og rangering øker, slutter enkelte fordi de opplever at både trenere, en del foreldre og en del av vennene tar idretten for alvorlig.

Denne misnøyen er forståelig. Men, som jeg argumenterte for i en nylig utgitt bok om ungdom og idrett, burde vi snarere se det som en naturlig prosess at mange slutter med organisert idrett rundt 15-årsalderen. Konkurranse, mestring og prestasjonsforbedring er tross alt idrettens fundamentale begrunnelse. At ikke alle fenges av dette burde hverken overraske eller bekymre oss, i hvert fall ikke så lenge de fortsetter å være fysisk aktive på andre arenaer. Mye tyder på at de fleste gjør nettopp det.

Derfor vil jeg avslutningsvis lansere en fjerde begrunnelse for barne- og ungdomsidrett, som legger seg litt på tvers av de øvrige. De tre begrunnelsene jeg har diskutert ovenfor er ganske ulike, men de har det til felles at barne- og ungdomsidretten realiserer verdier som ligger utenfor den selv: Livsvarig fysisk aktivitet, styrking av frivillighetskulturen og rekruttering til toppidretten.

Barne- og ungdomsidretten, også i konkurranseform, har imidlertid også verdi i seg selv. Mange barn og unge trives jo med å konkurrere. Som 14-åring ble jeg kretsmester på 800 meter. Det er fortsatt noe jeg husker tilbake på med betydelig glede, selv om jeg var langt unna å ha den selvdisiplin som skulle til for å utvikle meg videre etter 15-16-årsalderen. Jeg ble ikke god, til slutt prøvde jeg ikke en gang å bli god (etter hvert ble jeg en del av frafallsstatistikken), men konkurranseidretten ga meg likevel i noen få år både gode opplevelser og mestringsfølelse.

Det er ofte god grunn til å dempe de ivrigstes lyst til å bli så gode som mulig så raskt som mulig, i hvert fall om hensikten er at de skal bli toppidrettsutøvere. Men de fleste som er veldig gode i 14-årsalderen vil jo ikke bli toppidrettsutøvere uansett.

Bare noen få har de fysiske forutsetningene som skal til, og om de har det, er det likevel bare noen få av disse igjen som klarer å utvikle og vedlikeholde den motivasjon og disiplin som er nødvendig.

Det er ikke til hinder for at de kan få mange gode mestringsopplevelser, som de tar med seg videre i livet, ved å prøve å bli så gode som mulig i ungdomsårene.

Det er lite som tyder på at barneidrettsbestemmelsene er årsaken til norsk toppidretts utfordringer. På den annen side er det ingen grunn til å feie under teppet at konkurransemotivet en sentral drivkraft for mange som tiltrekkes av idretten.

Arve Hjelseth er sosiolog og skriver om barne- og ungdomsidretten.