Steinar Berge har 19.04.2017 i nettutgaven av Romsdals Budstikke et tilsvar til meg, med en del besynderlige og ulogiske påstander. Berge starter med å gjenta argumentet med tap av arbeidsplasser i Kristiansund som følge av lokaliseringen av fellessykehuset til Hjelset.
Kynisk, Rasmus Rasmussen?
Jeg har tidligere påpekt at bruk av arbeidsplasser ikke er et relevant argument vedrørende lokalisering av sykehus, fordi det ignorerer pasientene. Et sykehus lokaliseres med hensyn til de syke, ikke av hensyn til arbeidsplasser for de friske. Det må være en smule pinlig for Berge, og de han representerer, at han som tidligere lege ved sykehuset i Kristiansund og som mangeårig framtredende politiker for flere ulike partier i Kristiansund, fortsatt ikke vil vedkjenne kynismen i en slik argumentasjon.
Isteden forsøker Berge å tillegge meg synspunkter jeg aldri har forfektet. Berge hevder jeg «mener den medisinske behandlingen og pleien av pasientene blir langt bedre ved å flytte sykehuset og syke nordmøringer, også de tiltrengende øyeblikkelig hjelp, og fødende til Oppdøl!» Dette er en skammelig og uredelig debatteknikk jeg hadde håpet Berge holdt seg for god til.
Berge later som om denne meningen han tillegger meg er en logisk konsekvens av at jeg hevder at bruk av arbeidsplasser er et argument som ignorerer pasientene. Dette er jo rent tøv. Det er overhodet ingen sammenheng mellom den medisinske behandlingen av pasientene, og fordelingen av arbeidsplasser mellom ulike kommuner. En slik kobling er fullstendig ulogisk og meningsløs.
Berge avslører sin navlebeskuelse, og viser at hans omtanke først og fremst gjelder pasientene på Nordmøre. Et fellessykehus vil nødvendigvis medføre at mange pasienter får en lengre vei enn om det var fortsatt to lokalsykehus. Hvis fellessykehuset hadde blitt lokalisert til Storbakken, så ville dette problemet isteden hovedsakelig ha rammet pasientene i Romsdal. Da blir det inkonsekvent å bare ta hensyn til Nordmøre. Tilgjengelighetsanalysene viser dessuten tydelig at Hjelset gir kortere reisetider enn Storbakken, når en tar hensyn til hele pasientgrunnlaget.
Berge beroliger meg med at legene og sykepleierne ved sykehuset i Kristiansund er like gode som i Molde, ut fra egne erfaringer både som lege og pasient. Basert på mine egne pasienterfaringer kan jeg støtte Berge i dette, men for egen del synes jeg et slikt datagrunnlag blir i spinkleste laget som basis for å komme med noen bastante konklusjoner. Jeg har da heller aldri antydet at det er noen kvalitetsforskjell mellom sykehusene basert på lokalisering.
Berge hevder jeg argumenterte langt bedre da jeg gikk inn for to sykehus. Problemet er at jeg har innsett at fortsatt to sykehus er den desidert dårligste løsningen – det vil medføre en vedvarende destruktiv kamp om felles ressurser til evig tid, der man i Kristiansund aldri aksepterer andre løsninger enn sine egne, basert på mottoet «vi gir oss aldri». Denne inngrodde holdningen resulterer i en total mangel på respekt for fattede beslutninger, og et komplett fravær av samarbeid om felles løsninger.
Det tok et halvt år med observasjoner av reaksjonene i Kristiansund etter lokaliseringsvedtaket før jeg innså dette, inntil da argumenterte jeg for fortsatt to lokalsykehus. Berge forsterker de samme erfaringene som var grunnlaget for endringen i mitt standpunkt, og burde selv innse at han kun underbygger disse argumentene mot fortsatt to sykehus. Likevel fortsetter han å motarbeide demokratiske beslutninger, og bedriver en intens og delvis uredelig kamp for enda en gang å stoppe sykehusplanene.
Berge avslutter med å ønske meg god bedring. Han burde i stedet kommet med en unnskyldning.
Rasmus Rasmussen, Molde