– Dette er ikke bare snakk om tall. Dette er oss. Vi som bor her i dag. Verdigheten vår. Det er det vi vil si til politikerne.
Endret: 21.11.2011 kl. 22:42
Molde: Det sier Sandra Sicilie Hansen (24). Hun og Liv Jeanette Småge (37), er to av beboerne ved Bergmo bofellesskap for psykisk sjuke. De er livredde for at bofellesskapet de i dag er en del av skal kuttes bort fordi kommunen må spare penger.
– Vi føler det er verdigheten vår som blir tråkket på. At alt arbeidet vi har gjort her for å komme oss dit vi er i dag ikke er noen ting verdt. Må vi flytte betyr det å starte på nytt. Det vi har lært blir kastet ut vinduet, og vi mister hjemmet vårt, sier Hansen.
– Hjemmet vårt
Hansen og Småge ønsker å stå fram i Budstikka for å vise politikerne menneskene bak tallene. I dag behandler formannskapet rådmannens budsjettforslag. Der er Bergmo bofellesskap nedleggingstruet.
– Nå kan vi klare å gå på en jobb, stelle hus, gå turer sammen med personalet, handle. Alt dette er ting vi har lært etter at vi kom hit. Dagligdagse ting som man ikke lærer når du er innlagt på psykiatrisk institusjon, sier Hansen.
Trenger trygghet
Nå, etter beskjeden om at tilbudet kan forsvinne, har de begge kjent på utryggheten igjen.
– Målet mitt er å jobbe. Jeg har aldri klart det før. Det blir umulig hvis jeg nå må flytte og starte på nytt, sier Hansen. På Bergmo beskriver de to kvinnene en stabil og forutsigbar hverdag. Uten bofellesskapet, frykter de at vegen tilbake til Hjelset er kort.
– Her kjenner vi dem som jobber. Vi har knyttet oss til dem og lært oss å stole på dem. Dette er en trygghet vi er helt avhengige av, sier Hansen. Hun har bodd på bofellesskapet i 1,5 år. Nesten like lang tid har hun brukt for å opparbeide tillit til personalet der.
Jobb hver dag
– Dette er en av grunnstøttene vi trenger for å fungere og for å komme oss videre, sier Småge. Fire dager i uka jobber hun på Grønn omsorg, en bondegård med dyr, der hun blant annet har ansvar for å gjøre reint og for to hester.
– Jeg vet ikke hvordan det skal gå med jobbingen hvis bofellesskapet blir nedlagt, sier hun.
De to kvinnene er usikre på hvor mye man kan spare på å legge ned tilbudet.
– Heimetjenesten må jo overta, og den er jo allerede overarbeidet. Så må vi trolig ha hjelp fra nattpatruljen. Vi vil trenge mer poliklinisk oppfølging, trolig oppsøke legevakta mer, og Hjelset. Jeg kan ikke forstå at det skal være noe å tjene på dette, sier Hansen.
– Det er en grunn til at vi bor her. Det må man ikke glemme. Og det er troen på oss som blir tråkka på, dersom dette tilbudet forsvinner, mener Småge.
