Det hele begynner temmelig alvorlig når regissør Zack Snyder ber oss, altså publikum, om ikke å røpe filmens slutt. Jøss! Her skal vi være med på å holde på en stor hemmelighet. Tøft!

Dessverre var dette det mest spennende ved hele filmen.

Superman og Batman er begge superhelter med lang fartstid. Førstnevnte dukket opp i 1938 imens Flaggermusmannen så dagens lys året etter. Begge startet som tegneseriehelter. Ellers har de ikke så mye til felles utenom den evindelige kampen mot kriminalitet.

Superman fikk sitt store filmgjennombrudd på i 1978 med Christopher Reeve som den kappekledde imens Batman var gjennom en rekke mer eller mindre heldige filmopptredener før Christopher Nolan kom med sin mørke og gjennomførte trilogi mellom 2005 og 2012.

Så hvorfor ikke mikse de to heltene inn i samme film?

Tja. I dette tilfellet ble det nok minst en superhelt for mye. Snyder har tatt med seg sine sentrale skuespillere fra ”Man of Steel”, 2013 versjonen av Superman-legenden hvor vi tas tilbake til starten for det hele. Henry Cavill er Superman imens Amy Adams bekler Louis Lane.

På Batman siden er det imidlertid store forandringer fra Nolans-verk. Christian Bale og Michael Caine er erstattet med henholdsvis Ben Affleck og Jeremy Irons. Habile skuespiller som dessverre ikke helt greier å fylle de tomme skoene.

Skuespillerne er imidlertid ikke filmens største problem. Ei heller spesialeffektene. Her går det unna i framtidsbyen som første fikk sin berømmelse i Fritz Langs klassiker fra 1927. Problemet er at filmen mangler den viktigste ingrediensen. Den mangler et godt manus. Uten et godt manus hjelper det ikke hvor mange millioner du har til rådighet. Uten et godt manus blir all viraken temmelig formålsløs.

Hadde 1% av kostnadene til spesialeffekter blitt satt av til manusarbeidet så kunne det endt opp med en storslått film med mening. Nå virker det som manuset et tilpasset spesialeffektene og ikke omvendt.

Nei, Snyder, jeg skal ikke røpe slutten. Jeg har i grunnen ikke lyst til å røpe noe særlig ved denne filmen i det hele tatt. Den visuelle innpakningen er for meg filmens beholdning. Det er ikke mye etter å ha lidd seg gjennom over to og en halv time i 3D.