I kjølvannet av Romsdals Budstikkes kommentar om det hvite kulturlivet lørdag – med Bjørnsonfestivalen som eksempel – vil kulturinstitusjonene på Plassen utdype sine tanker rundt integrering og deltakelse i det profesjonelle kulturlivet.

– Vi har et åpenbart ansvar, for alle, og også våre nye landsmenn. Utfordringen er å gjøre terskelen så lav som mulig, sier Johild Kosberg Bredin i Bjørnsonfestivalen.

– Vi har en utfordring å nå ut til alle, uansett opprinnelse. For noen er terskelen fortsatt høy for å besøke Plassen og delta på arrangement, uansett om de kommer fra Molde, Fræna eller et annet land, sier Knut Høgset i Teatret Vårt.

Gjort flere grep

Kristin Mandt-Heim hos Kunstnersenteret forteller at institusjonene har vært klar over og tilnærmet seg  problemstillingen – og gjort noen grep hver for seg.

– Vi har for eksempel en god dialog med Voksenopplæringen, som har besøkt våre utstillinger. Nå skal flere se Shwan dler Qaradikis «To my children»; en flyktninghistorie som nettopp setter fokus på identitet og diskuterer om man er en forræder fordi man lever et godt liv i Norge, sier Mandt-Heim.

– Dere sier dere kan gjøre mer. Hvilke tiltak kan være aktuelle?

– En tettere dialog med Flyktningtjenesten, ved å invitere dem til neste ledermøte, kan være en start, sier Bredin.

– Vi har også snakket om å åpne oss opp og skape en møteplass.  Men da må vi gå dypere inn i det først, slik at vi treffer riktig. Få et nettverk ut mot de aktuelle miljøene, sier Høgset.

– Vi må også se på hvor ofte vi skal ha en slik møteplass. Og vår rolle i det. Slik at vi ikke tar over hverandres funksjoner, men samarbeider, sier Bredin.

– Moldejazz har allerede et samarbeid med Flyktningetjenesten, og hadde i år flere inne på vakt og catering. Noen trenger litt tettere oppfølging, ellers var erfaringene med det gode. Neste år ønsker vi å etablere en fadderordning, slik at våre mer erfarne frivillige får med seg flyktninger som ønsker å bidra, sier Hans-Olav Solli i Moldejazz.

– Men det er ikke aktuelt å lage et spesialtilpasset kunst-tilbud. Det tror vi ikke er vegen å gå, sier Kristin Mand-Heim.

Språkkaféer og skoletilbud

I dag er det gjennom Bjørnsonfestivalens skoletilbud og den kulturelle skolesekken en trolig når flest fremmedkulturelle.

–  I skolen treffer man alle, med og uten hijab. Derfor er det et så viktig arbeid for oss, sier Bredin.

Til daglig er biblioteket det stedet på Plassen flest finner vegen.

– I dag er det språkkafé med 15 stykker, fra ni ulike nasjonaliteter. De snakker om så vide tema som Mor Teresa og geometriske figurer, sier avdelingsbibliotekar Gro Sandvik Fegth. Hun tror mange har lyst til å bidra i integreringsarbeid – men ikke helt vet hvordan.

– Hvorfor er det så viktig at alle deltar i kulturlivet?

– Kultur bygger broer og fellesskap, sier Hans-Olav Solli.

– Vi har jo en tro på at kunst er viktig for alle, sier Kristin Mandt-Heim.

Blant de ansatte på Plassen er flere nasjoner representert. Men:

– I styrene er det fortsatt hvitt, hvis jeg kan uttrykke meg slik. Og  i offentlige organer, som fylke og kommune, sier Høgset og legger til:

– Vi ser en utvikling. Men det er ingen tvil om at integrering er komplisert. Og at det tar tid.