Et mektig portrett

To mektige kvinner møtes i dette portrettet. Den ene var den første kvinnelige statsminister i et vestlig land. Den andre er et skuespillerikon med 35 års fartstid. Det er et storslagent møte, eller rettere sagt en storslagen sammensmelting. Meryl Streep greier nemlig på beundringsverdigvis å bli Margaret Thatcher. Det er lenge siden jeg har sett en så vellykket personportrett. Det nærmest er muligens Bruno Ganz rolle som Adolf Hitler i ”Der Untergang” (2004), uten sammenligning for øvrig.

Som i et annet aktuelt portrett, Clint Eastwoods ”J. Edgar” så tar Phyllida Lloyds fatt i alderdommens minner. Det er en gammel og til dels rørete Thatcher som er historiens utgangspunkt. Ved å rydde ut sin avdøde manns eiendeler så blir hun påminnet viktige epoker av sitt liv. Det begynner helt tilbake til 40-årene hvordan faren påvirket henne til å tørre å stå for noe. Derfra begynte en bratt politiske karriere i et særdeles mannsdominert yrke.

Filmen er derfor mer et portrett av en kvinne mot strømmen enn et politisk innlegg. Rett eller galt, vi følger Margaret Thatchers ulike valg i et politisk minefelt. Krig om Falklandsøyene, politiske ned og oppturer samt voldelige opptøyer preget hennes 11årige regjeringstid. Filmen legger ikke skjul på hennes kontroversielle karakter. Hun terget på seg flere fiender enn hun greide å få venner.

Lloyd har greid å begrense seg mer enn Eastwood. Det har blitt et knappere portrett rent omfangsmessig. Allikevel makter hun å få fram de stille og ettertenksomme stundene. I disse lommene viser Streep sitt mesterlige grep. Med små rykninger eller armbevegelser så sier hun så uendelig mye om karakterens sinnsstemning. På elegant vis blir vi også fraktet fram og tilbake i historien. Her har ektemannen Denis (Jim Broadbent) en viktig rolle selv om han er aldri så død. Han leder henne og oss videre i minnenes verden.

Stilen holder ikke helt inn. Jeg mister Margaret litt når Lloyd velger å overspille enkelte sekvenser enten visuelt eller musikalsk. Jeg vet ikke om det er hennes suksess med ”Mamma Mia” som er årsaken (hvor også Streep briljerte). Pompøse sekvenser som for eksempel når hun trekker seg som statsminiser drar oss bort fra at det faktisk har hendt.

Dette er et portrett av en virkelig kvinne. Av virkelige hendelser. Slik kunne hun ha opplevd det. Det er i disse øyeblikk jeg føler det at filmen virkelig lever.

En trenger ikke være kvinne og/eller konservativ for å ha glede av dette portrettet. Meryl Streep gjør en av vår tids mektigste og omstridte maktpersoner tilgjengelig for innsikt. Det i seg selv er en stor bedrift.