En liten gruppe opprørere forsøker å stjele tegningene til det som skal bli den fryktede Dødsstjernen. Ikke det mest kompliserte plottet, men filmens handling faller pent inn blant de «ordinære» Star Wars episodene.

«Rogue One: A Star Wars Story» utspiller seg før Episode 4 «A New Hope» (1977),  så handlingsmessig blir filmen nummer fire i rekken. I Episode 4 var det snakk om at opprørerne hadde slått kloa i tegningen etter å ha ofret mye. Her får vi historien om hva som skjedde.

«Rogue One: A Star Wars Story» starter veldig bra. Stemningen setter seg fra første bilderute. Vi får ikke kastet et lass med effekter i trynet, historien bygges opp av dialog, bildebruk og enkle men gode skuespillerprestasjoner. Det er mørkt, smådystert og premissene for handlingen blir raskt avklart. Effektiv filmkunst.

Fjorårets «Episode 7» hadde en sterk kvinnelig hovedrolle, trenden følges også her. Felicity Jones gjør en sterk tolkning av en sterk karakter, Jyn Erso». Jyn er både slagkraftig og handlekraftig. Litt merkelig det der, at alle fremtredende karakterer uansett bakgrunn er ressurssterke og vet å slå fra seg.

På den annen side snakker vi eventyrfilm med ganske så vide rammer her…

«Rogue One: A Star Wars Story» er den mørkeste filmen i «Star Wars» universet til nå.

Mørkere, dystrere, både i handling og utseende. Musikken er også mindre lystig. Filmen har et mer voksent preg enn tidligere.

Ødeleggelser har alltid vært en del av «Star Wars». Store slag, total ødeleggelse av byer og planeter, men det destruktive og onde har vært holdt på avstand, det har aldri blitt for nærgående. Nå kommer alt litt nærmere innpå, og det hever intensiteten og nerven.

Som vanlig er det gjort plass til litt humor, mindre enn tidligere, men treffende.  En omprogrammert Imperierobot står for størstedelen av morsomhetene.

En bakdel av omprogrammeringen er at den totalt mangler filter og buser ut med alt den «tenker». Heldigvis uten at det blir for plumpt, barnslig eller overdrevet.

I denne sjangeren, og ikke minst i denne filmserien MÅ effektene være på topp. Noe de er. Med et unntak. En offiser på Dødsstjernen som også var med i «A New Hope» for knappe førti år siden er tilbake, i digital form, noe som ikke er vanskelig å se.

En bagatell, og kanskje bare meg, men litt irriterende er det. En av filmens største styrker er at det ikke tar helt av på effektsiden.

I det minste ikke til å begynne med. Bevares, det er effektbruk i omtrent hver bildesekvens, men den er holdt noenlunde i sjakk. Den lar historien drive seg selv, og tar aldri for mye oppmerksomhet, men fungerer som et supplement. Mot slutten økes det derimot på.

Slutten blir nesten for stor, men det er vel ikke til å unngå, navnet på filmserien er jo ganske selvforklarende.

«Star Wars» universet er etterhvert blitt temmelig utvannet. Åtte filmer til nå, og flere på vei, både «ordinære» filmer og flere avleggere. Magien og det spesielle med filmene er så å si forsvunnet. Tilbake står en tilnærmet ordinær rom-saga. Heldigvis er det en god rom-saga som tåler flere filmer. Såfremt de holder like bra nivå som  «Rogue One: A Star Wars Story».

Hvem skulle trodd at 2016 var året som leverte den beste «Star Wars» filmen siden den opprinnelige triologien.