Tarantino bekrefter nok en gang at han fortjent sin plass som en av vår tids største regissører og historiefortellere.
Under en snøstorm må åtte menn, og en kvinne, søke ly i en avsidesliggende handelsstasjon. Alle er bevæpnet, ingen kjenner hverandre, og ingen stoler på noen.
Like mye som dette er en western, er det et kammerspill, ispedd en dose krim. På mange måter en klassisk Tarantino-setting. Og hva vi får servert er typisk Tarantino.
Dialogen er som vanlig mesterlig, den flyter lett, underholder, er tidvis morsom og har snert. Karakterene er fargerike, uten at de går over i karikaturen. Mot slutten blir det voldelig og blodig. Det er tilløp til splattertendenser, men det hele holdes innenfor.
Selv om Tarantino bruker sin velkjente formel, føles alt friskt og spenstig. Mye takket være en rekke skuespillere han klarer å hente det beste ut av. De fleste er gjengangere hos Tarantino. Jackson gjør sin femte Tarantino film. Roth, Dern og Russell sin andre, Madsen sin fjerde, og Bell er på nummer tre. Samtlige gjør en kanonjobb denne gangen også. Nykommerne, i Tarantino sammenheng, gjør heller ikke skam på seg.
Der har vi kjernen hos Tarantino, han er en kløpper på manussiden. Få, om noen skriver dialog som ham. Mye tilfører null og niks til handlingen, men det er aldri kjedelig, og som oftest svært underholdende uansett tema. Han makter tilsynelatende lekende lett å gjøre historien engasjerende selv i de mest rolige partier, og gjøre sine små vrier underveis.
Som regissør er han en av vår tids beste. Men det er på mange måter skuespillerne som er prikken over i’en. Av en eller annen grunn fremstår de ofte som skreddersydde for rollen, håndplukkede er de ihvertfall, og det virker som de fleste presterer bedre enn vanlig i en Tarantino film.
Tarantino har kastet mer enn et blikk på Sergio Leones klassiske western «triologi», fra midten av 1960 tallet. Både nærbildene og de nesten poetiske landskapsbildene er klart inspirert av Leone.
I anledning «The Hateful Eight» spadde Tarantino støv av Ultra Panavison formatet, som sist var brukt i 1966. Formatet er 70mm, dobbelt så bredt som dagens «standard» 35mm. Episke og klassiske storfilmer som «Ben Hur» (1959) og «Lawrence of Arabia» (1962) var blant filmene som brukte formatet. Med sine storslagne og massive scener kom de til sin rett.
For «The Hateful Eight» er det litt meningsløst. Kult ja, men som sagt, en smule meningsløst. I åpningssekvensen og utendørsscenene funker det bra, bredt og storslagent. Men mesteparten av handlingen foregår innendørs, og der kommer ikke formatet like mye til sin rett. Uansett, all honnør til noen som tar vare på gammel filmhistorie
De aller fleste av oss får likevel ikke store gleden av det, for kinoene som kan vise formatet er ytterst få. Men det er lov å være misunnelige på de som får se filmen i all sin prakt.
Tarantino har gjort det igjen. Uansett sjanger er det noe episk over «The Hateful Eight». En mesterlig historie i en mesterlig film. Nydelig filmet. Solid rollebesetning. Selv om filmen bruker nesten tre timer på å gjøre seg ferdig føles den ikke et minutt for lang.
I en tid hvor nesten alt som lages av Hollywoodfilm er oppfølgere, spin-off’s eller ny-innspillinger, er det godt å se at enkelte makter å stå utenfor systemet og levere knallfilmer som «The Hateful Eight». Hatten av for Quentin Tarantino.
