Underholdende skogseventyr

En god skrøne kan ikke fortelles mange nok ganger. Det har seg nemlig slik at den ofte blir bedre med tiden. Jeg vet ikke om det var disse tankene som svevde i hode til manusforfatter Brian Helgeland eller om det rett og slett var en desperat tanke i en ørken av idetørke.

Det finnes nemlig ingen håndfaste bevis på at en mann ved navn Robin Hood herjet rundt i Sherwoodskogen rundt 1200-tallet med å stjele fra de rike og gi til de fattige. De første historiene om dette begynte imidlertid å versere skriftlig i 1261. Siden har det ballet på seg.

Rett skal være rett. Nå er det legendens begynnelse vi får servert i Hollywood innpakning. Det historiske rammeverket stemmer også sånn noenlunde. Vi starter i Frankrike i 1199. Englands konge, Rikard Løvehjerte er på vei tilbake etter en ti års runde med korstog. I hans hær befinner det seg en bueskytter ved navnet Robin Longstride (Russel Crowe) Da kongen blir drept bestemmer Longstide og hans kompanjonger for å desertere og komme seg tilbake til England.

Jo da de er her etter hvert alle sammen. I Robins følge er både skalden og Lille John. Vel fremme i Nottingham møter han både Fader Tuck (Mark Addy) og Lady Marion (Cate Blanchett). Han må også slite med den nye regenten, kong John (Oscar Isaac) som ved sine manglende sosiale antenner bringer riket på randen av stupet.

Hvorfor enda en film om mannen med hetta? Den første filmen ble laget i 1908. Siden har det blitt en haug mer eller mindre vellykkede adapsjoner. Veteranregissør Ridley Scott har begrunnet valget ved at han ville lage en mer realistisk film om legenden. Det er en litt morsom uttalelse. Det blir som å lage en mer realistisk film ut av et eventyr. De historiske fakta er greie. Kong John var en svært dårlig likt konge. Det blir også dratt linjer til Magna Carta, dokumentet som sikret borgerne visse rettigheter. Det ble undertegnet av Kong John i 1215. I filmen er Robin initiativtakeren til dokumentet. Litt søkt, men interessant på samme tid.

Styrken ved Scotts film er den historiske koloritten som blir gjenskapt. Det brutale klasseskille. Skitt, støv og et generelt sett kummerlig liv for menigmann og dertil sus og dus for landets adel. En tittel får folk til å bøye seg i støvet. Har du derimot ingen er du temmelig rettsløs.

Noen storslåtte kampscener viser også at regissøren av ”Gladiator” ikke helt har mistet grepet. Ikke like storslagne, kjappe og brutale, men allikevel helt kurante. Slagscenene fra den franske invasjonen er på en måte en lettvektutgave av de legendariske Normandie-scenen fra Steven Spielbergs ”Saving Private Ryan” (1998).

Mitt største ankepunkt er at filmen som helhet blir for langsom og pompøst. Det tar lang tid før Robin får karet seg til England. Når han så holder sin store Magna Carta tale for kong John så pøses det på med svulstige toner. Det samme gjelder i slagscenene. Istedenfor å bringe deg inn på slagmarken så får du en distanse til det hele. En distanse som etter hvert gjør det hele temmelig uinteressant.

Crowe og Blanchett trakterer sine roller med sedvanlig tyngde, men uten at noen av dem direkte briljerer. Noen vittige replikkvekslinger huskes, spesielt sammenblandingen av knight og night når de snakker om Marions tidligere ektemann (A good knight! Yes it was short but nice)

Scott skader vel ikke direkte sitt ettermele med denne filmen. ”Alien” (1979), ”Blade Runner” (1982) og ”Gladiator” (2000) er alle klassikere som vil bli husket. Robin er ingen klassiker, men en helt grei affære. Stor, tung og pompøs, men med snert av humor og en imponerende tidskoloritt.